Fruktene av flittig arbeidsånd har riktignok vært av en ganske så variert kvalitet; Ascendancy er allment kjent som et av metalcoresjangerens mest gylne øyeblikk. Den kanskje litt for Metallica-dyrkende oppfølgeren The Crusade endte så med å være et feilslått forsøk på musikalsk ekspansjon, mens Shogun forhåpentligvis snart sementerer sin status som en kriminelt undervurdert plate. Anno 2011 mestrer Trivium å balansere mellom det lyse og det aggressive på et mer elegant vis enn noensinne, selv om det fulle potensialet til enkelte låter uteblir.
En øyeblikkelig tanke er at In Waves er en del mer direkte enn det forgjengerens norm tilsa. Presist nok kommer nemlig det temposkiftende tittelsporet som en mektig, knusende bølge i et hav av middelmådighet. Noe som skal vise seg gjeldende for fulllengderen i sin helhet, er hvordan Florida–kollektivet makter å omfavne sin melodiske side på samme tid som lydbildet er av en særdeles hardkantet natur. Med sterke røtter i åttitallstrashen komponeres det storslagne stormangrep som nok en gang farges av innovativt gitararbeid, der hooks så vel som villskap innfrir.
Ikke minst er dette i tillegg albumet hvor frontmann Matt Heafys stemme endelig skinner gjennom. På tidligere utgivelser har flørten med James Hetfieldske tendenser vært noe skamløs, men her bør selv hatbataljonen se seg nødt til å finne noe annet å gnåle om. Den fleksible røsten i maskineriet er i sterkere form enn noen gang før - uansett om det så dreier seg om halsdestruktive skrik eller vennligere vokalvarianter.
Dog, finpolerte kvaliteter gjør ikke bestandig opp for noe av det mer anonyme materialet som er å finne på den andre halvdelen av Triviums seneste opus. Det er ikke vrakgods en støter på, men uengasjerende numre som Chaos Reigns og Caustic Are The Ties That Bind nekter rett og slett å klamre seg fast til hukommelsen. En annen svakhet ved In Waves, er mangelvaren på låter som gir fra seg de virkelig antemiske vibbene. For så vidt opererer tittelkuttet rimelig godt i denne forstand, selv om det lider av å være minst ett minutt for langt.
Likevel - In Waves tjener godt som et skjæringspunkt mellom intrikate, mørke arrangementer og den mer tilgjengelige malen for tyngre tonelek. Dette gjør skiven imponerende lett å like, til tross for at den innehar et lite knippe spor ingen ville ha savnet. Dette er majestetisk, melodiøst og hardtslående så det holder.
Trivium på Myspace
