Etter åtte kokende år i undergrunnen kan det virke som tiden er inne for at også omverdenen stifter bekjentskap med dette ensemblets asfaltluktende larm. Med det samme erkebritiske sinnet som landsbrødrene i Gallows, pisker de opp et breialt leven som kan minne om flere amerikanske uttrykk. I hardcorens tegn gjør nemlig TRC et formidabelt forsøk på å dele ut sonisk juling, som i tillegg inkorporerer elementer fra sjangere som grime, thrashmetall og rapcore.
Anthony Carroll og Chris Robson, frontmenn og alfahanner, bidrar med hver sin form for rastløs vræling, uten at noen av dem kan sies å gjøre en altfor god jobb. De snakker rett fra levra, men har sjeldent noe genuint interessant å si; London’s Greatest Love Story er en urban kjærlighetshistorie som morer mer enn den beveger. Ellers går Bright Lights’ lyriske temaer som oftest i de samme masochistiske flausene. Filosofisk topper det seg med Define Cocky, der glorifisert narsissisme reflekteres over mens det instrumentale durer dovent bak.
Swagger er en nødvendighet, men substans kan være fint det også. Joda, kjernen i det hele er spenstig og muskuløs, og TRC kan utvilsomt dette med å slå seg på brystet. Det beklagelige ved Bright Lights’ er i hovedsak at guttas selvdøpte ”cocky” attityde ikke er i nærheten av å være like provoserende som de håper på. Med ett dette aspektet ved TRC forsvinner, står bandet igjen uten ordentlig egenart og i sårt behov av ektefølt karisma. Et sterkt høydepunkt kan man dog finne i publikumsfavoritten Go Hard Or Go Home, hvis oppgjør med puristisk NYHC-tankegang er merkverdig rått og meget festlig.
En revolusjon kan det sikkert kalles, men i så måte er det en særdeles rølpete en. Dersom disse karene hadde lagt mer av sitt fokus annensteds, er det gode sjanser for at de kunne stå for en mer fornøyelig lytteropplevelse. Men akkurat nå frister det mer å vrake Bright Lights til fordel for britisk hardcore á la Your Demise, Throats eller den avtroppende gruppen The Ghost Of A Thousand en liten stund til. Less cock, more rock.
