Den musikalske sjangeren dubstep har sprengt helt ut av proporsjoner i 2011 (som ikke 2010 var nok), og det gis ut så mye skrot at man snart boikotter hele genren, og idioter som Skrillex har ikke gjort ting lettere. Det er derfor et friskt pust å sette denne i spilleren, ikke bare fordi Nero lager bra produsert dubstep, men fordi de tør å gjøre det med en tvist som fungerer. Welcome Reality er bygd opp opp som en miks. Resultatet er en elektronisk housefest med en masse herlige breaks, tunge basspartier, og soilde overganger.
Med på laget har også gutta Alana Watson, som leverer radiovennlige refreng og hooks med en nydelig nerve, den fine kombinasjonen av hard bass og hennes lyse stemme på ”Guilt” er rett og slett noe man kan pakke inn og gi seg selv på juleaften.
Albumet strekker seg over et bredt sjangermessig landskap, og referansene er mange. ”Doomsday” som fungerer som en åpningslåt etter introsporet ”2808”, bringer syrete house, og det minner veldig om The Bloody Beetroots. ”Must Be The Feeling” har igjen en touch Justice, men innlevelsen til miss Watson gir det et funky Calvin Harris-lignende uttrykk, og måten bassen er produsert på er bare en nytelse for ørene.
Denne plata er en vinner på mange måter, og med allerede 4 singler ute på den, sier det seg selv at det er mye catchy partier. ”Me And You” og ”Innocence”(beste wobble ever!) har begge vært gitt ut lang tid i forkant, men det er et fint gjenhør, spesielt måten sangene så naturlig er kokt inn i det helhetlige bildet. Den nye singelen ”Promises” er farlig lik ”Me And You”, men den er absolutt en god låt med skikkelig driv, spesielt refrenget, som er på kanten til orkestralt. Hvis folk elsker den poppete flørten med dubstep som Katy B opererer med, så må dette også gå rett hjem. ”Crush On You” virker bare teit og irriterende ved første gjennomlytt, med den vokser seg bra på, med 80-talls synth og en helvetes hard overgang ved minuttet. Låta er for øvrig en remiks av The Jets sin låt med samme navn fra 1985.
Det går en tynn tråd mellom kommersialistisk dubstep og undergrunns drum ”n” bass gjennom hele skiva, men Nero gjør det med en god overbevisning. Resultatet blir ikke så radiokleint som for eksempel label-storebror Chase & Status, selv om det er farlig nærme på ”Reaching Out”.
Nero har sin styrke i å levere lyttbar elektronisk musikk så er så skamnær å bli helt feil, men likevel blir levert med såpass overbevisende styrke at man bare må elske det. Langt i fra noe årets album, men her finner man enkeltlåter som brenner hull i det kommende høstmørke. På grunn av en del svake spor kan ikke denne nå høyere på kritikerbørsen, men for ALL del hør på den – MASSE!
Er du i tvil, sjekk ut et knippe gull nedenfor:
Hør hele albumet i Wimp
