Det irsk-amerikanske bandet Flogging Molly kjent for sin keltiske pubpunk er tilbake med en splitter ny skive, Speed Of Darkness, 3 år etter sin forrige utgivelse Float. Siden sist har de brutt med plateselskapet SideOneDummy og startet sitt eget; Borstal Beat, men bortsett fra dette er det ikke store forandringer i Flogging Molly – stallen.

Speed Of Darkness ble til under – og som en reaksjon på - finanskrisen i USA. Dette vises tydelig i tematikken på låtene, i låttekstene og i selve stemningen. Man blir anpusten av å høre på – ikke bare av tempoet men av den frenetiske desperasjonen som siver ut av hver tekstlinje. Bandet selv har forklart albumtittelen slik: “For tre år siden trodde hardtarbeidende menn og kvinner over hele verden at eggene i redene deres var trygge, hjemmet var det sikreste av alle investeringer og at økonomien var på vei oppover. Så, praktisk talt uten noen advarsel, ble livene deres snudd opp ned, da en hel generasjon så drømmene sine bli knust og planene oppløst. – It all happened with the Speed of Darkness".


Tittellåta Speed Of Darkness åpner hele skiva i sedvanlig Flogging Molly-stil, og er introen til en meget tematisk affære. Her er det lite drikkeviser, men desto mer politisk innhold. Låta Revolution handler om omveltningen i hverdagen til arbeiderklassen under finanskrisen og deres forhold til "the fat- faced cats", samt et et desperat skrik etter nettopp en revolusjon. "Because I signed on for the American Dream/ now I write my name to the welfare sceme/ the money in the bank, it’s history".

Singelen Don’t Shut’em Down er en liten avstikker fra det vi er vant til fra Flogging Molly- gjengen, og til tross for en grei tekst, er den nok en av skivas svakeste spor. Dette pga av de av en eller annen grunn i stor grad har lagt til side sitt keltiske særpreg og det som står igjen er temmelig generisk pop-punk som like gjerne kunne tilhørt Green Day – ikke at dette nødvendigvis er negativt i seg selv, men når man forventer et særpreget sound så blir det litt nedtur når særpreget plutselig er så godt som fraværende. På The Power’s Out er trøkket heldigvis tilbake, og sporet står frem som en av skivas sterkeste låter i sin tekstmessig tilsynelatende endeløse håpløshet og kamplyst.


I andre halvdel av skiva er det kamplysten som tar over for håpløsheten og man begynner å skimte at det kan være et lys i enden av tunnellen til tross for alt det negative. På The Cradle Of Humankind er dette aller tydeligst, både oppbyggingen melodisk og tekstemessig; "There will always be a roof and a dream above our heads/ as long as I’m breathing, then forever I’ll be/ and I will fight for this right and each moment of its life/ til I witness all the differences yet to heal".

Litt religionspolitikk er det også plass til på Speed Of Darkness (som forøvrg ble spilt inn i en ombygget kirke); på Oliver Boy (All Of Our Boys) tar Flogging Molly for seg religionskonflikter, religiøs krigføring og Palestina – et godt tema og en god låt – men litt misplassert i denne sammenhengen. Låta Rise Up avslutter skive med tidligere nevnte kamplyst. Her manes det til å stå opp, å fjerne det syke som har tatt feste i verden og å kreve å bli hørt; "For we, we shall overcome… someday".

 


Flogging Molly spiller på Sentrum Scene 10. november.



Flogging Molly Offisiell Side