Fra å ha vært innom Balkan-inspirert musikk og franske akkompagnementer på sine to første utgivelser fra henholdsvis fem og fire år siden, til å ta turen innom meksikansk begravelsesmusikk og en ungdoms house-flørt på sin doble EP-utgivelse for to år siden, er endelig Zach Condon og hans Beirut tilbake med sin nye studioplate, The Rip Tide. På den finner man igjen sounden fra Beiruts to første plater, men ikke i like stor grad som tidligere. I stedet virker det til at Zach Condon har terpet enda mer på selve låtene enn hva som har vært tilfelle tidligere, og man sitter igjen med en mer allmennvennlig plate fra en artist som sakte har beveget seg mot en mer poppa låt-utførelse. Men samtidig, Beirut er fortsatt veldig Beirut, heldigvis.

For selv om blant annet trompetbruken er blitt faset litt ned, så har samtidig Zach Condons medmusikanter blitt dyktigere med årene, og når først bruken av blåseinstrumenter slår inn over låtene, så treffer dem lytteren på en mye sterkere måte enn tidligere. Ikke minst gjelder det på den svært så vakre Goshen, som tidligere i år ble utgitt som b-side på den limiterte førstesingelen East Harlem, og sammen med tittellåten viser den platen på sitt mest følsomme og ikke minst fineste.

Det betyr likevel ikke at de andre låtene ikke er fine og/eller inneholder en følsom tone. Snarere tvert i mot, men der de to nevnte låtene viser Beirut fra en dempet side, så er de resterende låtene, med blant andre Santa Fe, Vagabond og East Harlem i front, av den klassiske Beirut-sorten som vi tidligere har blitt så glad i, der ett eldorado av forskjellige instrumenter skaper uforskammede fengende låter som man rett og slett ikke klarer å legge bort med det aller første.

Det samme gjelder for så vidt for hele The Rip Tide, man klarer ikke å legge den bort, for uansett hvor hardt man prøver så ender man likevel opp med en ny runde av Zach Condon og hans Beirut.





Offisiell side