Det har nu gått en stund siden trioen begynte på sin noen år lange pust i bakken. Det hadde dermed vært forståelig om Norrøn, bandets musikalske tilbakekomst og femte studioverk, lød en smule stivbeint. Om ikke den langstrakte åpneren Norrøn Kraft vitner fullstendig om det motsatte, er den i det minste betraktelig ambisiøs. Her finner man stemningen i storslått fokus. Drivende riff opererer som bærebjelke for atmosfæriske folkemelodier og mytologiske motiver, mens formelbruddene kommer i form av vokalmessing og spontan gitarlekenhet.
Tross dette er helhetsbildet er av en overbevisende organisk sort. Reisen fortsetter videre med Naglfar, og kvaliteten stiger parallelt. Det er få avvik fra det nokså seige tempoet Norrøn beveger seg i, men Einherjer forsikrer seg om å skape tilstrekkelig med furore for å unngå svikt i maskineriet. Her hjelper også den forførende friske produksjonen, som i tillegg gjør taktrampende spor som Alu Alu Laukar riktig så potente. Likevel står den grandiose avslutteren Balladen Om Bifrost for langspillerens mest minneverdige stund, mye takket være et umåtelig bevegende korrefreng.
En real stilrenessanse står dog ikke på programmet. Einherjer ofrer ikke de store kreftene på å fornye seg, men dette lå trolig aldri i kortene. Primært låter Norrøn heller som en hyllest til det som allerede har vært - om det så dreier seg om våre forfedres kultur og villskap, eller den budskapsformidlende vikingmetallen de selv serverer på kraftig, men melodiøst vis. Og selv om skiven ikke til enhver tid gjør seg like tjent med å lene seg på gamle bragder, gjøres det meste i en særs inspirerende ånd.
I sum ender dette med å være et comeback av det ganske så fornøyelige slaget. La det være sagt: Albumet sprenger få til ingen grenser, og kommer nok ikke til å markere noe tidsskille innen sin sjanger. Men på Norrøn dyrker Einherjer både sinne, skjønnhet og bombastikk på en måte man rett og slett må se seg forpliktet til å applaudere dem for.
Einherjer på Myspace
