Mange indierockeband går seg fast i et ensformig og kjedelig musikalsk landskap. Fruit Bats er definitivt ikke blant disse. Her er små avstikkere til nær sagt alle mulige hjørner av popmusikkens verden. Singelsporet You're Too Weird er sprudlende gitarpop, Wild Honey er en lavmælt og seig ballade, Tangie and Ray en smått psykedelisk road-movie-fortelling. På ett av albumets høydepunkter, The Banishment Song, er musikken strippet ned til Johnsons falsettstemme og et soulaktig pianokomp, og tankene går i retning av TV on the Radio på sitt aller beste.
I presseskrivet til albumet står det at vokalist Eric Johnson (som forøvrig også spiller bass i The Shins) har fokusert mer på tekstene enn tidligere, at han har skrevet såkalte "story songs" – sanger som forteller en historie. Og ganske riktig, låtene på Tripper fremstår som små noveller om mennesker, deres liv, deres skjebner, og selvfølgelig om kjærligheten. Ofte er det snakk om mennesker som befinner seg litt utenfor allfarvei her i livet, slik som den vandrende, rotløse gutten i Heart Like an Orange, eller jenta i So Long, som står opp grytidlig om morgenen for å ha en mindre stressende verden å forholde seg til for en stakket stund - "before the hum and the buzz and the whine". Men selv om tekstene er fine nok, er det først og fremst melodiene som fenger på Tripper. De er gode, ofte svært gode.
Tripper er ikke en overveldende lytteropplevelse. Men det er snakk om melodiøs, variert og deilig popmusikk. Sterk sjuer.
