Enkelt og greit, svaret er utvikling. Heritage høres rett og slett ut som det naturlige skrittet videre for Opeth etter forløperen Watershed - og for et skritt det er. Også før har det vært mulig å høre Åkerfeldts unaturlig gode forhold til syttitallets utfordrende progrock, men sjangerens spillerom har aldri vært så stort som nå. King Crimson, Camel og Jethro Tull er åpenbare inspirasjonskilder, mens skyggene av Morbid Angel og Death mer eller mindre har forduftet.
Dette er likevel ikke noe selvsentrert flinkisprosjekt; kvintetten evner fortsatt ofte å fremstå som et fascinerende tungt band. Bevis finner du allerede på The Devil’s Orchard, et innviklet, men svært fornøyelig spor på godt over seks minutter. Også her regjerer gruppens dunkle signaturstemning, til tross for at aggresjonen er tonet ned. Gjenerklæringen om at ”God is dead” er for øvrig ett av flere tegn på at lytteren ennå ikke har å gjøre med et nevneverdig lystig band.
Opeth fremkaller dessuten sonisk apokalypse på kunststykker som Famine og, ikke minst, I Feel The Dark, som går fra å være en lavmælt, akustisk perle til å bryte ut i psykedelisk vrede. Fellesnevner for samtlige kutt forblir dog den ambisiøse ånden de utføres i. På Slither tolkes heseblesende hardrock av den gamle skolen, mens Nepenthe er en herlig liten sak fra fusionland. I sin helhet er Heritage umåtelig sofistikert, men heller ikke i mangel av eventyrlyst.
Selv om det lånes en del ideer fra fortida, ser dette bandet seg slett ikke tilbake. Og godt er det. Det er lenge siden svenskene sluttet å forholde seg til metalsjangerens kunstneriske barrierer, og her tar de et ekstra stort steg videre mot beundringsverdige nye musikalske territorier. Dersom du tviholder på påstanden om at Opeth toppet seg med Blackwater Park, er du dømt til å bli skuffet. For oss andre står Heritage som et av årets mest vidunderlige album.
Opeth på Myspace
