Vel, noen ganger tar man bare fullstendig feil.
Etter å ha gitt ut album med bandene Thelma & Clyde, Post og Love-Fi. er Kristiansand-baserte Kolstø nå klar med solodebuten. Som soloartist lager Kolstø melodiøs og spennende popmusikk med elementer fra så og si alle sjangre du kan tenke deg – elektronika, r'n'b, folk og visesang er flettet sømløst sammen til en imponerende helhet. Det er noe både sundførsk og hukkelbergsk over hvordan Kolstø leker med sjangerkonvensjonene og tøyer låtene i alle mulige retninger, og det er noe nesten overjordisk over hvordan hennes flotte vokal bærer låtene. Kolstø synger, rapper og uler om hverandre til den store gullmedaljen. Resultatet er at Riot Break fremstår både som uimotståelig leken og ekstremt sofistikert på en og samme tid.
Førstesingelen The City er ett høydepunkt. En aldeles glimrende låt. Men det er langt flere av samme dimensjon her. De melodiske vendingene og overgangene i Clandestine og Dead Seat får tankene til å gå i retning av post-Ok Computer-Radiohead på sitt aller beste. På Simca uler Kolstø som om hun skulle vært Win Butler fra Arcade Fire, og på Hide and Seek høres hun jammen meg ut som Susanna Wallumrød fra Susanna and the Magical Orchestra. Begge låtene er glimrende. Ja, og så What The Wind Can't Carry, da. Det er rett og slett himmelsk bra. På slutten glir denne låta over i et tungt, orkestrert klimaks. Det er et sånt minutt som får gåsehuden til å bli sittende permanent på armene, og som gjør at du får mest lyst til å sette dette minuttet på loop til evig tid. På avslutningslåta Dear Friend legger Kolstø vekk alt det elektroniske og setter seg ned med kassegitaren. Det funker bra det også, gitt.
Mitt tips blir å skaffe seg Riot Break, legge den i spilleren, og la den snurre på nytt og på nytt. Du vil merke den fantastiske følelsen av musikk som vokser på deg for hver gjennomlytting, som avslører nye geniale detaljer hver gang. Til slutt vil du sitte igjen med et av de mest spennende norske debutalbumene på lang, lang tid.
Undertegnede har aldri gitt mer enn 8/10 til et studioalbum før, men kommer i Hanne Kolstøs tilfelle veldig nært en nier. Det ender på en sterk åtter grunnet albumets siste halvdel, som ikke har helt det samme stabilt høye nivået som første halvdel. De helt store øyeblikkene dukker ikke opp like ofte mot slutten av albumet.
Men det sier vel mest om hvor overveldende bra første halvdel er.
Se den flotte musikkvideoen til Hanne Kolstøs "The City" her
