Etter å ha mottatt meget blandede kritikker av andrealbumet Konk i 2008 har terningkastene vært gjevnt over høyere for Junk Of The Heart, hvilket er fullt fortjent for gutta. Det er ikke et strålende album fra start til slutt, men det har mye koselig poprock og noen høydepunkter som står klart frem fra resten av skiva.
Etter å ha åpnet hele plata med tittelsporet og førstesingel Junk Of The Heart (Happy) på en helt kurant britpoppa måte, spretter spor nr. 2, How’d You Like That, regelrett ut av stereoen og inn i ørene. Låta er overraskende fengende selv ved første gjennomlytting, og i motsetning til låter som glir like fort ut av øret som de gled inn, blir denne låta sittende lenge lenge. Her er det 60-talls harmonier i fleng og låta er melodisk på grensa til det latterlige, skivas absolutte høydepunkt.
Rosie er også et godt stykke pophåndtverk med tidvis hinting til såvel Pulp som The Police.
Det er dessverre en del fyllmateriale på albumet; ikke nødvendigvis dårlige låter, men låter som ikke er sterke nok til å markere seg på radaren men som bare glir forbi uten at man legger stort merke til dem.
En av låtene som er annerledes nok til å markere seg er Fuck The World Off - en laid-back funk-rock låt med quirky tekst, mens The Time Above The Earth er et vakkert strykerbasert og akustisk lite pusterom før funky poprock slår inn igjen med Runaway.
Den mest radiovennlige låta på albumet er singelen Is It Me, en klassisk gitarbasert indielåt med sangbart refreng og catchy melodi. Den siste låta som stikker seg ut positivt på albumet er skivas nest siste, Eskimo Kiss, en uptempo og fengende gladlåt med delvis “lalala”-tekst og en positiv stemning hele låta gjennom, før låta Mr. Nice Guy avslutter Junk Of The Heart på en helt grei måte.
En respektabel utgivelse som ikke revolusjonerer poprock-bransjen på noen som helst måte, men som definitivt igjen plasserer The Kooks på det musikalske indie-kartet.
The Kooks Offisiell Side
