Mastodon - The Hunter
Jakten på perfeksjon
Det hersker ingen tvil om at Mastodon allerede har etterlatt seg et særdeles imponerende kunstnerisk ettermæle. Med sin kosmiske blanding av klassisk rock, eksperimentell metal og inspirerende nyskapning var bandet en av metalsfærens mest potente bidragsytere gjennom brorparten av forrige tiår. Og ikke overraskende møter amerikanerne det nye med et studioalbum som virkelig gjør alt annet enn å skuffe.
Da kritikerroste Crack The Skye så dagens lys for drøye to år siden, kom Georgia-gjengen for alvor i kontakt med sin mer progressive side. Den har de til dels forkastet på The Hunter; skive nummer fem gjør nemlig mye for å gi Mastodon bittet sitt tilbake. Selv om nysgjerrighet og storslagen sangstruktur ennå er viktige stikkord for gruppen, er testosteronnivået merkbart høyere enn sist – og gjenoppdaget energi er en av hovedårsakene til at platen nærmer seg ren perfeksjon.
En rask gjennomhøring av åpningssporene Black Tongue og Curl Of The Burl bekrefter dette nokså hurtig, uten at verken det ene eller andre nummeret kan oppfattes som forutsigbart av den grunn. Førstnevnte er et mer enn mettende stykke tungrockarbeid i samme ånd som majoriteten av materialet på albumet Leviathan. I kontrast står avløseren som en smått genial låt som spriker mot både Black Sabbath og groovy popkunst.
Derfra gir Mastodon seg ut på en reise der svevende melodier og fortryllende vokalkoring flyter over grumsete riff og manisk trommespill i et harmonisk, til tider komplisert, men alltid guddommelig samspill. Her later besetningen til å favorisere breiale, fengende hooks fremfor de mer tekniske arrangementene, selv om det hele også renner over av instrumental dyktighet og inspirerende sonisk utforsking.
En ting er sikkert: Det er tilnærmet umulig å finne en eneste låt som ikke oser av lidenskap, dynamikk og ambisjon på The Hunter. Blant annet bedriver grandiose Creature Lives og tittelkuttet enestående, spacerock-aktig flørt med Pink Floyd, mens intensitetsbombene Blasteroid og Scott Kelly-gjestede Spectrelight sørger for å fylle opp aggresjonskvota. Samtlige sanger varer mindre enn seks minutter, men de fleste av dem kan skildre mer enn enkelte andre bands hele karrierer.
Mastodon kan dette med å toppe seg selv. Det er lenge siden kvartetten ikke var i noen slags toppform, men The Hunter er trolig den mest suverene utgivelsen det beskjeggede ensemblet hittil har satt sitt navn på. Bill, Brent, Brann og Troy har i sum fusjonert alt de tidligere har gjort for å skape enda et overveldende idérikt mesterverk - og nok et triumferende bevis på deres rolle som metalsjangerens ledende visjonærer.
Mastodon på nett
Da kritikerroste Crack The Skye så dagens lys for drøye to år siden, kom Georgia-gjengen for alvor i kontakt med sin mer progressive side. Den har de til dels forkastet på The Hunter; skive nummer fem gjør nemlig mye for å gi Mastodon bittet sitt tilbake. Selv om nysgjerrighet og storslagen sangstruktur ennå er viktige stikkord for gruppen, er testosteronnivået merkbart høyere enn sist – og gjenoppdaget energi er en av hovedårsakene til at platen nærmer seg ren perfeksjon.
En rask gjennomhøring av åpningssporene Black Tongue og Curl Of The Burl bekrefter dette nokså hurtig, uten at verken det ene eller andre nummeret kan oppfattes som forutsigbart av den grunn. Førstnevnte er et mer enn mettende stykke tungrockarbeid i samme ånd som majoriteten av materialet på albumet Leviathan. I kontrast står avløseren som en smått genial låt som spriker mot både Black Sabbath og groovy popkunst.
Derfra gir Mastodon seg ut på en reise der svevende melodier og fortryllende vokalkoring flyter over grumsete riff og manisk trommespill i et harmonisk, til tider komplisert, men alltid guddommelig samspill. Her later besetningen til å favorisere breiale, fengende hooks fremfor de mer tekniske arrangementene, selv om det hele også renner over av instrumental dyktighet og inspirerende sonisk utforsking.
En ting er sikkert: Det er tilnærmet umulig å finne en eneste låt som ikke oser av lidenskap, dynamikk og ambisjon på The Hunter. Blant annet bedriver grandiose Creature Lives og tittelkuttet enestående, spacerock-aktig flørt med Pink Floyd, mens intensitetsbombene Blasteroid og Scott Kelly-gjestede Spectrelight sørger for å fylle opp aggresjonskvota. Samtlige sanger varer mindre enn seks minutter, men de fleste av dem kan skildre mer enn enkelte andre bands hele karrierer.
Mastodon kan dette med å toppe seg selv. Det er lenge siden kvartetten ikke var i noen slags toppform, men The Hunter er trolig den mest suverene utgivelsen det beskjeggede ensemblet hittil har satt sitt navn på. Bill, Brent, Brann og Troy har i sum fusjonert alt de tidligere har gjort for å skape enda et overveldende idérikt mesterverk - og nok et triumferende bevis på deres rolle som metalsjangerens ledende visjonærer.
Mastodon på nett
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>