Norske anmeldere blir gjerne beskyldt for å hause norske prestasjoner opp i skyene. Særlig filmanmeldere. Bra til å være norsk osv. Men jeg tillater meg å anta at det ikke er ren korrupsjon som står bak disse utfallene. Har det kanskje ikke noe å gjøre med at det treffer oss? At artistene, stemmene, den gebrokkne engelsken, og historien når oss litt dypere i sjelen enn det blankpolerte amerikanske uttrykket? Selv norsk musikk som føyer seg inn i den amerikanske tradisjonen kan innimellom appellere mer til oss i all sin naivitet og nærhet. Uansett. Jonas Alaska. Mannen som dukket opp da det kunne virke som om Norge trengte det mest, en ekte singer/songwriter med låter som treffer oss i hjertet. Til rett tid.

I en alder av 23 gir Jonas Alaska ut sin debutplate, godt timet etter lovende kritikker fra sommerens festivaler. Førsteinntrykket av mannen selv er lovende. En ung mann med en gitar, store og ærlige øyne, hatt og cowboysnor rundt halsen. Med et band bestående av Thom Hell, Martin Horntvedt og Marit Larsen (for å nevne noen) burde det ikke herske tvil om at forutsetningene er gode. Og om musikken lever opp til uttrykket? Så til de grader.

Alaska skriver låter som treffer, både tekst- og melodimessig. Det er pop, tidvis et upåklagelig countrydriv, og det er melankoli. Gladtriste tekster, som i første spor Tonight, er pakket inn i et lekent arrangement med lystige trommer og et velplassert orgel. Alvoret i October er umulig å ikke la seg røre av, det samme i Aberdeen. Den umiddelbare gladlåta In The Backseat tar deg med på kjøretur gjennom myke koringer og landlig banjospill der du formelig kan se landskapet passere utenfor vinduet. Stillheten i den påfølgende Morning Light er plutselig akkurat det du trengte etter kjøreturen, og det er her du oppdager vokalen. Jonas Alaskas stemme er voksen, men ren. Og latterlig behagelig. Som en lett polert Dylan uten hastverk. For Alaska har fått mange referanser slengt etter seg, og det er ikke unaturlig. Men han tør allikevel å stå på egne ben, og om inspirasjonskildene er der så er de ingen gjennomsyrende faktor. Snarere er dette en artist som tilsynelatende har dette i blodet og resultatet er et album som står fritt for seg selv, et album som du ikke trodde du ventet på, men som du plutselig elsker.



Jonas Alaska på Myspace