Nå er gutta tilbake, 2 år etter storprosjektet West Ryder Pauper Lunatic Asylum, med et noe annerledes, men ikke mindre ambisiøst album. Hele plata er gjennomsyret av østlige etniske elementer, hvilket gjør den litt mindre umiddelbar enn de tidligere albumene til Kasabian, men som til gjengjeld lar den vokse for hver gjennomspilling.
Det er en del rare elementer på dene skiva, foreksempel introen til åpningslåta Let’s Just Roll Like We Used To, som består av en slags messing samt disse etniske tonene og rytmene. De går også igjen i selve låta, som er relativt rolig og meget melodisk, nesten Beatlesque.
Like rolig er ikke singelen Days Are Forgotten, en erketypisk Kasabian-låt tilsynelatende med referanser til Led Zeppelin. Her er det flust av pumpende rytmer og velkjente gitarer og refrenger skapt til å vræle med på i mørke klubblokaler og på konserter. Låta har en merkelig slutt i albumversjonen, med lyder som kan høres ut som en katt med løpetid, en ballong som tømmes for luft, eller Donald Duck.
Selv om Kasabian har roet ned de største electrorock-anthemene sine er de ikke blitt små kattunger, og det nærmeste man kommer ballader med disse guttene er nok låter som Goodbye Kiss. Ironien i at bandet i mye mindre grad nå prøver å trekke til seg markedet til Oasis og tilsvarende band, er at musikken nå faktisk har muligheten til å gjøre nettopp dette med slike låter – organiske, med et mer ektelydende sound.
Østlig Beatlesque er også en av skivas desidert beste låter, La Fee Verte, som til og med nevner "Lucy In The Sky" i teksten. Låta er delvis en hyllest til absinth, den psykedeliske drikken som har inspirert (og drevet fra vettet) kunstnere i alle tider, samt en referanse til vennekretsen til gitarist og låtskriver Serge Pizzorno. Men også denne har en avslutning som bryter opp i det vakre med en slags alarm/spillautomat-lyd og man lurer på hvorfor i all verden de har plassert den der.
Likevel er dette merkelig nok en grei overgang til tittellåta Velociraptor!, en av de få typiske Kasabian- låtene på dette albumet - med et refreng som får deg til å rope “velocah, velociraptah!!” på upassende steder lenge etterpå - men også denne låta følger litt den etniske røde tråden på skiva. Riktignok ikke fullt så etnisk som Acid Turkish Bath (shelter from the storm), låta som nok drar det østlige elementet aller lengst.
I Hear Voices er med sin monotone melodi og tekster som "My soul, you can have it 'cause it don’t mean shit" skivas dårligste spor, mens low key- låtene Re-wired og Man Of Simple Pleasures lider litt under at det er så mange andre sterke spor på plata. Singelen Switchblade Smiles er et av disse sterke sporene, enda e erketypisk Kasabian-anthem med drønnende rytmisk electrorock.
Skiva avsluttes med låta Neon Noon, som roer det hele ned igjen med et siste vink til The Beatles og Østen, og man sitter igjen med en slags overraskelse over at et av verdens mest brautende mediaband har gitt ut et såpass nedtonet album. Det er fortsatt mye av Kasabians særegne sound, men hele affæren virker roligere og mindre "in your face" - Kasabian begynner å bli voksne.
Kasabian Offisiell Side
