For mens dette bandet gav ut noen fantastiske album rundt årtusenskiftet – det glimrende poppete Summerteeth (1999), det eksperimentelle mesterverket Yankee Hotel Foxtrot (2002) og det i undertegnedes øyne aller beste Wilco-albumet, A Ghost is Born (2004) – har de siste to platene vært litt mindre å juble over. For all del, Sky Blue Sky (2007) og Wilco (the Album) (2009) byr på mye fin musikk, men skjellsettende er det ikke. Jeff Tweedy har etter sigende fått litt orden på livet sitt i de senere år, og man unner ham jo det etter lange perioder med rusmisbruk og generell mistrøstighet. Men så er det dette med at det ofte er desperasjonen og angsten som maner frem den store musikken. Det er vanskelig å se for seg låter som Poor Places, Reservations eller Via Chicago laget av en fyr som er tilfreds med livet, som synes at ting går bra, at alt er på stell. Og denne desperasjonen har man ikke funnet så mye av på de siste to utgivelsene.
Men etter noen runder med The Whole Love skjønner man at Wilco fortsatt er å regne med, at de fortsatt er der oppe i musikkens elitedivisjon. Dette albumet er bedre enn både Sky Blue Sky og Wilco (the Album). Helt på høyde med det beste fra fortiden er det ikke, men det er pokker ikke så langt unna heller.
Førstesingelen I Might, Born Alone, Dawned on Me og tittelsporet er alle glimrende, umiddelbart fengende poplåter av ypperste Wilco-merke, med en insisterende og overbevisende Tweedy i front og et gnistrende band i bakgrunnen. Black Moon og Open Mind er flotte ballader som sakte, men sikkert siger inn over deg, Capitol City er en ultracathcy popvals som minner om Hummingbird fra A Ghost is Born, mens Standing O er en sinna og intens rockelåt slik bare Wilco kunne gjort det. Åpningssporet Art of Almost er albumets mest eksperimentelle, et sju minutter langt stykke som sakte bygger seg opp fra forsiktige trommerytmer til et to minutter langt gitarstøyende klimaks hvor gitarist Nels Cline virkelig får vist seg frem.
Men kanskje aller mest fascinerende er avslutningssporet One Sunday Morning, en tolv minutter lang, episk anlagt ballade. Ved de første gjennomlyttingene fremstår låta som unødvendig lang, og ganske kjedelig, men etterhvert som teksten trer frem og melodien virkelig fester seg, forstår man hvorfor den varer så lenge, og hvilken dimensjon låta er laget av. One Sunday Morning glir rett inn i den episke avslutningslåtas tradisjon, slik Bob Dylan gjorde det med Sad-Eyed Lady of the Lowlands, slik Gillian Welch gjorde det med I Dream a Highway. Dette er låter som bare durer avgårde, tilsynelatende evig, men som likevel makter å etablere en så sterk nerve at ikke et minutt føles overflødig.
Som låtskriver og som vokalist er Tweedy i storform. «I could base my whole existence upon the cherry strings of your gold hair», synger han på «Open Mind», og man tenker: hvem andre enn Jeff Tweedy kunne skrevet denne tekstlinja? Hans bittersøte og fascinerende tekstunivers er like flott som det alltid har vært, og mannen fremfører disse låtene med en overbevisende stemmeprakt.
Totalt sett er The Whole Love et knippe låter i beste Wilco-tradisjon. Noen ganger sinte og aggressive, andre ganger vemodige og lavmælte, noen ganger deilig poppete, andre ganger heseblesende støyete. Men først og fremst alltid med den gode melodien til grunn.
