Bandets historie går helt tilbake til 1989 da tidligere trommis i et rockabilly-ensemble, Kim Nekroman, startet opp i København med to kompiser. Han spikket seg selv en snerten liten kontrabass formet som en kiste (joda, det var faktisk en ekte kiste beregnet på et barn), og pimpet Elvis-sveisen enda litt mer, og vips så var de signert til det passende plateselskapet Tombstone Records. Sjefs-kosepunker Tim Armstrong la sin elsk på bandet, og i 2001 ble de en del av HellCat Records. En drøss med utskiftninger av bandmedlemmer siden, holder nå Kim Nekroman koken sammen med gitarist Francisco Mesa og deres første kvinnelige tilskudd, trommisen med verdens største hæler, Lux.
Deres åttende utgivelse What Happens In Hell, Stays In Hell ble sluppet i sommer, og det er vel ingen tvil om at bandet nå er med på å puste liv i psychobilly-kulturen sammen med andre storheter som Tiger Army, The Young Werewolves og Horrorpops. Skiva smeller til med en punkete åpningslåt Bats In My Pants, og energien er like høy som mohawken til Kim.
NekroTastic Ecstasy er hakket roligere, men like catchy. Med Demon Speed bryter helvete løs, og tittelsporet er som man kan forvente av Nekromantix, mørkt og drivende og kjapt.
I Kissed a Ghoul er hysterisk som en slags slap in the face til Katy Perrys hit, og Kim synger "I kissed a ghoul and I liked it, I kinda liked the bitter taste of her rotten upper lip". Det kunne vært komisk, men dette er en av de beste låtene på plata. Nekrofili-romanse på sitt beste, perfekt for alle Poe-elskende der ute.
Det blir aldri like hardt og rått som på tidligere utgivelser, men What Happens In Hell, Stays In Hell er klassisk Nekromantix psychobilly rett fra grava som fansen bør digge. Hverken laget for å tilfredsstille et mainstream publikum, ei heller skaffe de noen nye kirkegårds-rockere, men underholdende nok.
