Her er det garasjepunk, pop, skittenrock og psykedelisk i alle tenkelige kombinasjoner. Det mørke preget fra debutskiva er i stor grad borte, og bandet sitter tilbake med en regnbue av et album som like gjerne kunne kommet fra Amerika på slutten av det psykedeliske 60-tallet.
Låtene er like varierte som titlene; åpningslåten Under the Spell of Demonic Light med sine suggererende rytmer og sløve sang er den rake motsetningen til låter som Thirteen/Clean og School Sux som er strålende punklåter. Når man i tillegg får låter som Ghostfix er sjangerblandingen komplett, det er en – til Pirate Love å være – lett og ledig poplåt med 60-tallsfeeling.
Likevel finnes det en rød tråd gjennom det meste på skiva. Ikke bare gjennom vokalist David Al Dajanis stemme, som til tross for sin særegenhet klarer å passe perfekt inn i alle låtene og sjangerne bandet er innom på skiva, men også gjennom den esoteriske følelsen som de aller fleste låtene har. I tillegg er det noe med hver låt som pirrer nysgjerrigheten til lytteren, og jo fler ganger man hører hver låt, jo mer kompleks står den frem.
Man har for eksempel Crackin’ Crackin’ Up som i utgangspunktet er en upbeat punklåt, men som har lag på lag med smådetaljer – sitarsolo medberegnet. Mens i Orchid Seeds og instrumentalsporet The Garden Of Esoteric Reflection ikke legger sjul på sin kompleksitet i det hele tatt.
Space Doubt, en catchy pop-punk låt med gnagende vokal og 50-tallsgitarer er et av skivas enkleste – og muligens derfor også - tilsynelatende kjedeligste spor, mens skivas siste spor Snowballin’ er en nydelig avslutning på en virvelvind av en plate. Det hele varer bare en halvtimes tid, men i løpet av den halvtimen skjer det så mye, i et såpass forrykende tempo, at man føler man sitter igjen med mye mer enn tidsbruken skulle tilsi.
Dersom noen tvilte på at Pirate Love var et lovende band ved debutskiva burde den tvilen være feid til side nå; Narco Lux High School er en av årets sterkeste norske skiver.
