62-åringen bruker ofte sin frapperende gitarteknikk og unike gitarlyd, f.eks. på In Our Own Time, som også har strykersynth og en fin veksling mellom mykt og hardt. Illumination høres ut som en Fleetwood Mac-outtake og har et uimotståelig refreng. På That's The Way That Love Goes får Buckingham gitaren til å høres ut som en cembalo, over et refreng som låner mye fra Plastic Bertrands pønkepophit Ca Plane Pour Moi (1978). When She Comes Down er en elegant, Beach Boys-aktig ballade, og på One Take viser Buckingham at han fortsatt kan spille en imponerende elgitarsolo.
Ja, dette albumet er fullt av oppfinnsomt gitarspill, samt flott vokal og koring, varierte låter og spretten produksjon. La oss håpe Lindsay Buckingham har spart noen gromlåter til Fleetwood Mac også, for det høres ut som om Stevie Nicks korer på høydepunktet End of Time. Helt til slutt på Seeds We Sow får vi en ok versjon av Rolling Stones' She Smiled Sweetly.
www.lindseybuckingham.com
