Allerede på åpningssporet Change Is Nothing ligger synthen som et teppe over musikken som ellers ville vært ren og klar. Muligens meningen, men fryktelig irriterende. Bandet er kjent for stor episk musikk, men dette blir for stort, for mange lag, og låta føles som om den forsvinner i seg selv. Andresporet The Jig Is Up er i utgangspunktet et strålende popnummer, men har i en slutt så lang og intetsigende at man etter et par gjennomlyttinger automatisk trykker “next” etter 6-7 minutter.
Store deler av skiva høres ut som om den er inspirert av band som The Killers, hvilket i seg selv ikke nødvendigvis er en negativ ting, men låta Weather It Out høres rett og slett ut som noe The Killers har gitt opp og kastet fra seg, for så å bli fullført med nøyaktig samme sound og nøyaktig samme vokalfilter/stil som Las Vegas-bandet. Også Light Years og Salt Where the Sugar Should Be lider under The Killers-syndromet, og man tar seg selv i å savne Heroes & Zeros oppe i alt sammen.
Låta Amputee er skivas svakeste, en merkelig monoton elektronikasak med tilsvarende merkelig tekst, mens det absolutte høydepunktet på plata er Whistful Hands. Dette er en uptempo halvakustisk låt med nydelig melodi, og akkurat så enkel og ren som man skulle ønske at resten av skiva også var. Her er det ingenting som tildekker hverken melodi eller vokal og musikken står i forsetet. Da først hører man hvor godt bandet faktisk er, og hvilket potensiale de fortsatt har. Det gjelder bare å ikke dekke det til med for mange lag av fancy effekter.
Se Heroes & Zeros fremføre Whistful Hands med gjestevokalist Hanne Hukkelberg her:
Hør hele albumet her:
