Det har blitt en hel del plater fra den kanten, noen virkelig gode, mens andre svært ujevne. Alle har hatt gode låter, men langt fra alle har vært gode album. Etter at han gjorde ”comeback” som artist i fjor med III/IV (jeg velger å hoppe over den metal-plata han solgte gjennom nettsida si) er han plutselig blitt en fornøyd og tilfreds type. Kanskje er det alderen som har gjort han mer i harmoni med seg sjøl, men både den forrige plata og nå altså Ashes & Fire er et lite stykke unna den dystre og mørksinnede mannen vi ble presentert til og med 2008.
Da er det litt ironisk at alle låtene på denne plata er såpass nedpå som de er. Men jeg klager ikke, for det er som sagt da jeg liker Ryan Adams aller best. Ashes & Fire har blitt en veldig vakker plate. Første setningen på plata setter på mange måter stemninga for hvor dette bærer hen: ”Last time I was here, it was raining, it ain’t raining anymore.” Låta heter Dirty Rain og er aldeles nydelig. Finest er kanskje Come Home, en låt så skjør at den tvinger deg til å lytte ekstra godt. Når steel-gitaren smyger seg inn etter første vers reiser hårene seg på ryggen min, og de legger seg ikke igjen før låta er ferdig. Sånne låter er det kun Ryan Adams som klarer å lage. Spesielt svak er jeg også for sistesporet I Love You But I Don’t Know What To Say med pianoet i spissen. Men dette er en plate hvor det er vanskelig å plukke ut favoritter, for alle låtene er så behagelige å høre på, så vakre og mjuke for øregangene. Det er en plate som passer perfekt en søndagskveld i sofaen med levende lys og godt lesestoff, men som også byr opp til rolig klinedans med en vakker kvinne eller mann. Altså en perfekt høstplate, men den er mest av alt bare en veldig, veldig bra plate. Så enkelt som det.
Hør hele albumet her:
Ryan Adams på nett
