Jeg sitter og leser presseskrivet til Leif and the Futures debutalbum Songs of Youth, og jeg himler med øynene. For greit nok at reklame nesten alltid bruker overdrivelse som virkemiddel (vi er vel ganske mange som har opplevd at dagen faktisk blir nesten nøyaktig den samme uten VG, og hvem er det egentlig som bare ha Tine melk?) men her overdrives det over en lav sko. Songs of Youth utnevnes likegodt til en norsk popklassiker, og det gis inntrykk av at dette albumet nærmest er noe alle musikkelskere har ligget våkne om natta og ventet på. I tillegg presenterer presseskrivet denne Leif Haaland med formuleringer som utrolig nok overgår filmen Den fabelaktige Amelie fra Montmartre hva gjelder naivistisk søtladenhet. Bare hør på dette:

Alle bærer sin egen skjebne og Leif bærer sin. Helt fra han som 11-åring i Canada kjøpte sin første Duran Duran-kassett, jaktet kengeru i Australia og på Hawaii kysset sin første kjæreste fra Polynesia. Som ung drømmer dro Leif rundt i Europa med et gammelt Canon-kamera for å fange sjeler. Songs of Youth fanger den intense følelsen av å være ung, sette føttene ut i verden og oppleve kjærligheten, døden og nærheten, når uskyld blir erfaring.

Og med disse panegyriske og sentimentale betraktningene blir fallhøyden rimelig stor da det viser seg at Songs of Youth er et helt greit popalbum, hverken mer eller mindre, og at det egentlig ikke er noe spesielt med musikken i det hele tatt.

Det finnes ikke én dårlig låt på dette albumet. Samtidig finnes det ikke én skikkelig bra låt. Sagt på en annen måte er dette et ekstremt stabilt middelmådig album, noe som jo er ganske deprimerende. Let You Go, singelen fra halvannet år tilbake, er riktignok ganske fengende, men det tar ikke så mange runder før den har mistet mye av sin magi, det samme gjelder låter som 22 og A Place Where the Sun Shines. Absolutt ok musikk, men ganske forglemmelig. Og det er jo ikke noe galt med det. Det er bare ikke noe å juble for heller.

Songs of Youth fremstår som en hyllest til den store pophistorien - til band som A-ha, The Cure, Joy Division og The Smiths. Dessverre klarer ikke Leif og kompisene hans å gjøre noe mer enn å hylle sine helter. De makter aldri å sette sitt eget preg på musikken. Det er faktisk nesten som om det hele skulle vært et coveralbum. Men det er det jo ikke.

Siden presseskrivet kaller Songs of Youth en popklassiker, kan vi jo kanskje forsøke en aldri så liten sammenligning med en av de siste årenes virkelige norske popklassikere, nemlig John Olav Nilsen og gjengens debutalbum For sant til å være godt. Hva er likheten mellom John Olav og Leif? Begge forsøker å samle sammen det ypperste fra pop- og rockehistorien og mikse det sammen til sitt eget. Hva er forskjellene mellom John Olav og Leif? En av dem lykkes så til de grader med dette prosjektet, den andre havarerer på veien. Hvorfor lykkes den ene mens den andre langt på vei feiler? Fordi den ene har en enormt mye større meloditeft enn den andre.

Totalt sett er Songs of Youth et absolutt brukbart popalbum, men heller ikke så mye mer.