Brødrene Liam og Noel Gallagher benyttet ulike strategier etter krangelen som førte til at Oasis ble oppløst i 2009. Liam skrudde rampelyset skarpere og dannet umiddelbart bandet Beady Eye sammen med de resterende musikerne fra Oasis. Tidligere i år kom debuten, Different Gear, Still Speeding, som oste av spilleglede og knallgode rock´n roll-låter. Noel Gallagher har på sin side jobbet i det stille med sitt eget prosjekt - High Flying Birds. Det har likevel vært noen gullkorn fra begge i britisk musikkpresse. Noel har unngått å si for mye om Beady Eye, men har sarkastisk påpekt at det tok Liam og co to år å komme opp med et navn, og så kommer de opp med Beady Eye. Liam, som ved siden av Beady Eye startet kleskolleksjonen Pretty Green, har respondert med å si at det tok Noel tre år å komme opp med High Flying Turds og at han ikke vet hvem som dresser opp storebroren, men at han ser ut som en av gutta i Westlife. Sånn holder på. ”I was a dick, he was a dick, that´s life, it´s 2011, here´s my fucking record, cop this”, uttalte Liam Gallagher nylig til Q.

Hva så med Noel Gallaghers album? Det er annerledes enn Beady Eyes, men innehar samme gode kvaliteten, noe som understreker brødrenes potensial som låtskrivere uavhengig av hverandre. Mange av de samme elementene som sjefen sjøl gjorde på sine låter i Oasis er hørbare, men det er også en mer eksperimenterende og psykedelisk Noel som leker seg på solodebuten. Lydbildet er større, låtene grundig bearbeidet og kreativt arrangert. Det er rytmisk, har mer tangenter, strykere, blåsere og korarrangementer enn man kunne forvente av en gitarist som har levert glitrende rock´n roll siden midten av 90-tallet. Men det var kanskje nettopp det som var tanken; å fjerne seg fra det oasiske uttrykket og nærmere seg sin egen greie uten å gjøre noe som er tilpasset Liams vokal. Sammen med produsent Dave Sardy har Noel Gallagher laget et album som det svinger av, som er spennende å fordype seg i og som viser musikerens ferdigheter til å lage gjennomført gode sanger.

Gallagher´s High Flying Birds har paralleller til de store Noel-låtene i Oasis, som for eksempel Don´t Look Back In Anger og flere av perlene på samlealbumet The Masterplan fra 1998. Tekstmessig er det ikke litteraturpris-materiale, heller ikke Noels vokal er i verdensklasse, men han har en egen evne til å lage melodiøse vers og refrenger, som også denne gangen garantert vil skape allsangstemning rundt omkring i diverse konsertlokaler. Albumet må likevel surre noen ganger før det setter seg. Det er da man for alvor oppdager hvilken dyktig låtskriver Noel Gallagher er. Låtene åpner seg mer og mer for hver gjennomlytting og plutselig tar du seg selv i å være oppmerksom, stoppe opp å lytte intenst, attpåtil å spille låter om igjen. Spesielt gjelder det åpningen Everybody´s On The Run og låter som If I Had A Gun, The Death Of You And Me, AKA…What A Life! og AKA…Broken Arrow. Her er han på sitt beste!

Noel Gallagher har ikke laget et rock´n roll-album, men har på mesterlig vis videreført ånden fra Oasis og etablert en ny identitet som musiker. Han er ikke like rampete og spontan som lillebroren, men ser derimot ut til å ha funnet roen i takt med alderen. Det blir bra musikk av sånt også.







Noel Gallagher på MySpace.