Trond Andreassen har en av de mest gjenkjennelige, og utvilsomt beste, stemmene i norsk rock. Han er intens og lidenskapelig og av og til litt sinnatagg. De som har opplevd han live, vet også at han gir alt dette på scenen. Jeg falt veldig for deres første skive, og de herlige countryreferansene. Denne gangen skyves de litt til siden til fordel for den mer klassiske rocken, tilbake til Tronds røtter fra Ricochets kanskje? Av og til lurer jeg på om denne mannen har konstant kjærlighetssorg, bare hør på disse låttitlene: She's gone away, No Tomorrow, Troubled Heart, There will never be another you, I don't care osv. Ricochets var jo selve hjertesmerterocken i sin tid. Kjærlighetslåter for gutta.
Lydmessig er dette hakket råere og mer energisk enn deres første plate, samtidig som låtene er enkle. Bandet sier selv at de har blitt mer samkjørte etter alle spillejobbene det siste året. Jeg savner fortsatt de mer neddempete låtene, og synes de er på sitt beste når de holder det rolig.
Two hearts on fire og She's gone away er begge drivende rockelåter, men her mister jeg interessen etter noen gjennomlyttinger. Swing Low og Something's going on blir nesten litt masete i lengden. Skivas to beste spor er There will never be another you, en finfin countrypreget sak det godt kunne vært flere av, og Troubled heart, hvor Springsteen-referansene ligger og dupper i overflaten.
Se bort fra litt småkleine tekster av og til, og mangelen på flere gode låter, så er dette absolutt en godkjent tur i farvannet. Så spørs det da om de kan klare å holde kursen rett fremover.
