På singlen og åpningssporet Hard som jønn synges det om ungdomsminner på bygda, med hovedfokus på en gammel Mazda med kassettspiller. Ei utypisk hardtslående låt for denne plata som viser Ni Liv fra mange sider.
Gruble i kor er ei herlig countrylåt med banjo, i likhet med Gamle venner og den sprudlende Må bare må, som handler om Solbergs besteforeldre. På de to sistnevnte spiller han for første gang fele på plate. Jeg digger også den fengende rockeren Ho har det, som har artig tekst, surklende orgel og herlig koring.
Likhetene med Hallingdals Hellbillies er mange, ofte med dialekta som eneste forskjell: Tekstene handler gjerne om bygdeliv eller kjærlighet, tekstheftet har ordliste, låtene har lik struktur, og Solbergs stemme ligner på Aslag Haugens.
Fram i vegen ein stad har et pianospill og en oppbygning som minner om Springsteens The River. Denne har Jon Solberg skrevet sammen med Veslemøy Solberg fra Bø/Drammen.
Hallo gentlemann skildrer Jan Baalsruds dramatiske flukt under 2. verdenskrig, som ble skildret i filmen Ni liv. Men melodien er dessverre ikke det helt store. Den er faktisk ikke helt ulik Stan Ridgways vietnamkrigsang Camouflage.
Alt i alt er Langhelg et godt album som nok vil appellere mest til bygdeungdom og folk med sans for Hellbillies, El Cuero og Steve Earle.
