Ikke lenge etter fant de to ambisiøse partene hverandre. Resultatet av kollaborasjonen har fått navnet Lulu og baserer seg på to skuespill av den tyske dramatikeren Frank Wedekind. Sentralt i historien står en ung danserinne som flørter seg til velstand, makt og suksess. Etter en stund taper hun likevel sin innflytelse, havner på samfunnets skyggeside og trer til slutt inn i en smertefull tilværelse som misbrukt prosituert.
På albumet Lulu opererer den tragiske historien som grunnleggende fundament for toner og lyrikk. Men tross det beundringsverdige ved de fem gamle rockernes standhaftige sans for eksperimentering, er det sjelden noen av dem tjener stort på dette samarbeidet. Siden ”Loutallica” lot folket tygge på The View har nemlig skepsisen vært stor, og selv om lite på det helhetlige produktet er like pinlig som James Hetfields ”I am the table”-erklæring, er det ingen mangel på materiale som låter langdrygd, sterilt eller pretensiøst.
I hovedsak er det Lou Reed som står for albumets vokalbidrag. Han mumler, crooner og jamrer sine innviklede tekster om kjærlighet, hat og misunnelse, mens Metallicas Hetfield først og fremst opererer som bakgrunnsvokalist. Fra tid til annen er førstnevntes mørke tekstfraseringer smått fascinerende, men ofte blir han så insisterende obskøn at det hele bare føles tilgjort. Og dessverre er det ingen av de to sangerne som er i nærheten av å styrke hverandres prestasjoner.
Dette er bare ett av mange ledd som ikke funker på Lulu. Det blir man spesielt klar over på spor som Pumping Blood og Dragon, der samarbeidet nærmest utelukkende gir inntrykk av å være en musikalsk front-mot-front-kollisjon av det aller styggeste slaget. Metallicas breiale, riff-sentrerte lydbilde og Lou Reeds skrudde bakgateunivers klarer rett og slett ikke omfavne hverandre; konsekvensene er en grøt av surrete låter uten finesse eller ordentlig tyngde.
Dersom det finnes én positiv ting å si om dette verket, må det være at det fremdeles kan være noe stilig fra tid til annen. Urovekkende ambiente partier med strykere og feedback kan minne vagt om Scott Walkers senere år, og gjør at enkelte spor ikke styrer helt mot grøfta. Cheat On Me er ingen låt å skrive hjem om, men i det minste er den marginalt interessant. Det samme gjelder Little Dog, hvis gradvise oppbygning aldri klarer å tilfredstille forventningene.
Allerede nå burde man være ganske sikker på at Lulu ikke lenger kan reddes. Men idet Junior Dad setter punktum på platen med ditt livs mest poengløse tjue minutter, er alt håp virkelig svunnet hen. Sangen kan lettest beskrives som den soniske ekvivalenten til en beruset konebankers ensomme poesiaften. Og beklagelig ofte kan man også si det samme for å oppsummere Lulu i sin helhet.
Hør hele albumet og døm selv:
