I en by hvor innbyggerne konstant krangler om hvem som er best av Liverpool FC og Everton FC, må det være et tema de kritiske røstene på den blå og røde siden av byen kan være enige om. Og det er at byen har fått en ny Merseybeat anført av The Cubical. Selveste Manchester-rølperen, Noel Gallagher, roste bandets første album, Come Sing These Crippled Tunes fra 2009. Det er ingen grunn til at den røde og blå delen av Mersey, Gallagher eller oss andre musikkelskere ikke skal like oppfølgeren, It Ain´t Human. Skulle det derimot oppstå uenigheter, til og med slåsskamper, så er det greit så lenge dette albumet er bakgrunnsmusikken. For å lytte til The Cubical er litt som å få banket gørra ut av seg.

Musikken til Liverpool-bandet er mørk og stilfull, der blues og rock n’ roll er hovedingrediensene. På It Ain’t Human følger The Cubical samme spor som på debuten. Elementer som country, garage og psykedelia legges på toppen av den kraftfulle bluesrocken. En annen av bandets signaturer er den rå vokalen til Dan Wilson. Måten han synger på høres ut som om han er utdannet bluesvokalist fra Captain Beefheart- og Tom Waits-skolen. Med toppkarakterer. Man må ha mye på hjertet og kunne bruke stemmen sin for å formidle tekstene sine som ham. Vokalisten og de øvrige musikerne i The Cubical beviser nok engang at de klarer å tilføre ulike musikksjangre på en utmerket måte. Resultatet av dette samspillet er en førsteklasses rock ’n roll-skive, rett fra øverste hylle. Allerede fra første låt, Dirty Shame, hører man at The Cubical mener alvor. Med fete gitarriff og en gjenkjennelig Dan Wilson, som vræler lungene av seg, kan scenarioet minne om et godt gammelt barslagsmål, hvor stoler og skitne mannfolk blir slengt i hytt og vær rundt i lokalet, hvor målet er å gi mest mulig juling. Det er intenst og fengende, det er rett i trynet på deg.

Åpningen øker lysten på mer og albumets andre låt, Rag Time Army, har den samme rett i trynet-intensiteten. Testosteronet synker noe lengre ut i albumet, men bandet fortsetter å vise musikalske muskler, for eksempel på Falling Down. Stemningen her minner om en skitten burlesque-bar i sørstatene, med gamlefar på honky tonk-pianoet og oppsminka damer som strutter fristende med fordelene sine ovenfor klientellet. Det samme kan man si om den country-aktige Worry, bare at banjo her erstatter piano. En annen låt som er verdt å nevne, er The Myth of Willie McGrath. Her skaper blåserne en sørgmodig stemning som avrunder It Ain´t Human. Gjennom 11 spor har en gjeng dyktige musikere underholdt med leken og røff musikk, helt til siste dråpe av whiskeyflaska er tømt og askebegeret er fullt av sneiper.

It Ain’t Human er ei forrykende skive. Den er skitten, den er brun og den er grisete. Hvem faen bryr seg om personlig hygiene når man kan sitte inne å digge en ny beat fra Mersey?




The Cubical på MySpace.