Radiosurgery er en samling med elleve låter som heller ikke denne gangen overrasker i noen som helst retning. Det er så vennlig som punkrock kan bli, sjøl mora mi kan like det. Og det er ikke fordi det er så veldig bra, men fordi det ikke er i stand til å gi lytteren noe motstand. Det sitter brukbart fra første lytt (sjøl om førstelåta på Radiosurgery kanskje er platas svakeste låt) og så blir det kjedeligere og kjedeligere for hver gang man hører det. Det er litt som Blink-182, men uten den samme humoren, og da sitter man igjen med, tja, ikke så veldig mye.
Nå skal jeg passe meg for å bli for sur og grinete, for dette er ikke det verste jeg har hørt. Dette er på mange måter deler av min ungdoms lydspor. Jeg må trekke på smilebåndet når jeg hører på, i hvert fall på noen låter, og jeg tror jeg ler med de av de komiske tekstene om kjærlighetssorg, kjærlighetssorg og kjærlighetssorg. Summer Fling, Don’t Mean a Thing høres jo morsom ut, men når de på fullt alvor synger om det meningsløse med en sommerflørt og viktigheten av seriøse forhold dauer jeg av latter. Ikke med New Found Glory, men av dem. Men jeg håper virkelig de kødder med meg når de titulerer låtene sine med for eksempel Memories and Battle Scars. Det er så emo at ingen kan skrive det i fullt alvor.
Noen gode låter er det her, og Drill It In My Brain er god. Veldig catchy refreng med allsang-potensiale, og gjengvokal gjør alltid susen. Ready, Aim, Fire! har noe av det samme, mens Map Of Your Body er en glimrende låt. Men jo mer jeg hører på det, desto mer tenker jeg at dette er sånn type punkrock man kunne gjort det bra i Grand Prix med. Ellers kanskje enda mer sannsynlig, i MGP Jr. Det er så friksjonsfritt og uskyldig at hele greia med punk bare blir borte. Punk skal være litt farlig, men dette har aldersgrense ”tillatt for alle.” Mye av skylda skal kanskje produksjonen ha. Dette er stort sett de samme låtene som de har skrevet i 15 år, men det som før var litt røft er nå bare dansebandversjoner av de samme låtene.
På deluxe-versjonen av Radiosurgery får man fire ekstraspor, hvor Ramones’ Blitzkrieg Bop er inkludert. Det er egentlig veldig passende, for det viser hvordan kjærlighetslåter i punk kan skrives med vidd og ekte humor, og samtidig være såre. Ramones var verdensmestere på akkurat det. New Found Glory er litt som det norske fotballandslaget. De feiler gang på gang i kvalikken.
En linje fra tidligere nevnte låt, Drill It In My Brain er veldig beskrivende for hva jeg tenker om både New Found Glory og denne typen punkrock nå. Jeg avslutter med det: Before you do me in like that/Can't we lay on our backs and/Think about the times we had.
New Found Glory på nett
