Det er imidlertid alltid deilig å bli positivt overrasket, og Andersons fjerde soloalbum gjør akkurat dette. Black Rainbows finner ikke akkurat opp kruttet, det er knapt nyskapende i det hele tatt, men det er et solid popalbum. Anderson beveger seg i et lydbilde ganske likt det han opererte med i Suede, og han har med seg et fullt band, noe som også gjør at han ikke har strippet ned lydbildet i særlig grad, slik rockevokalister som går solo ofte gjør. Hans særpregede og flotte vokal bidrar til at man unektelig tenker at dette er Suede, men jeg tror uansett Anderson har gjort lurt i å bygge videre på den musikalske formelen har har kontroll på, heller enn å forsøke på noe nytt.
Black Rainbows begynner glimrende. Åpningstrioen Unsung, Brittle Heart og Crash About to Happen er flotte poplåter med mye av den samme nerven Suede på sitt beste hadde. Spesielt førstnevnte er en besnærende låt med en litt udefinerbar, men nettopp derfor også svært fascinerende, melodi. Om Anderson hadde maktet å opprettholde dette nivået hele veien ville resultatet vært meget godt, men på albumets andre halvdel dabber det dessverre litt av. Enkelte av låtene er litt anonyme og tamme, men This Must Be Where it Ends er flott, med et refreng hvor Anderson bruker sin vokalprakt for alt den er verdt, og In the House of Numbers er også en fin låt. Avslutningsvis får vi servert en liten perle: balladen Possession er Anderson på sitt aller beste, og den får tankene til å gå til The Next Life, den nydelige avslutningslåta på Suedes selvtitulerte debutalbum. Possession er en selvutleverende, nedstrippet og vakker avslutning på et album som langt på vei overrasker positivt.
I en tid hvor vi stadig får nyheter om gjenforeninger av gamle rockeband har også Suede gjort comeback, og i fjor og i år har de drevet omfattende turnévirksomhet med sitt gamle materiale. I mai spilte de sine tre første studioalbum – Suede (1993), Dog Man Star (1994) go Coming Up (1996) – over tre kvelder i London. Satt opp mot dette, altså noe av det aller beste som kom ut av nittitallets britrockbølge, blir Andersons solomateriale unektelig satt i skyggen. Det er vanskelig å se for seg at mannen noen gang skal overgå det han og hans gamle bandkolleger gjorde med disse tre platene, og han er da også et stykke unna dette på Black Rainbows. Men om man skal yte Anderson rettferdighet, må man også påpeke at dette er et solid album med mange gode låter og en nerve mange andre tidligere rockevokalister sliter med å få til som soloartister.
