Platen som kom tidligere i år var en nyinnspilling av låter fra hennes to svakeste album, The Sensual World og The Red Shoes, så den nye, 50 Words for Snow, er den egentlig oppfølgeren til den usannsynlig vakre Aerial fra 2005.
Når Kate Bush gir ut nye plater står vi anmeldere og hyler panegyrisk i kor om hvor genialt alt hun gjør er. Spenningen er derfor alltid stor når man setter på en helt fersk utgivelse med henne. Tankene spinner: Er det bra? Oppfyller hun forventningene? Hvorfor i all videste verden er en utgivelse med Kate Bush viktigere enn det meste annet av utgivelser?
Jeg kan svare på de to første spørsmålene (mulig det tredje også etter noen glass duggfriske) og svarene er: Ja og kanskje.
Selv om det ikke er noe direkte nytt eller utfordrende på platen, så låter alt utrolig fint. Stilen er i samme leien som på Aerial. Det er mye rolig materiale med hovedvekt på piano, ispedd enkelte opptempo låter med suggerende og repeterende rytmer og tema. Sistnevnte får vi best demonstrert på tittelkuttet, en herlig låt hvor Stephen Fry skal komme opp med 50 synonymer for snø. Dette spiller på myten om at inuittene har 50 ord for snø, og Bush synger underveis: Come on man there's still thirty words to go. Damen har jo humor!
I de siste årene har progtilhengerne insistert på at Kate Bush har hatt en fot i den sjangeren. Personlig er jeg ikke helt enig, men jeg vil strekke meg til at hun har hatt et par tær i den. Det kommer tydeligst til uttrykk i Lake Tahoe og Misty, som begge er litt småproggete og nesten taffeljazzete med piano og vispetromming.
Et annet prog-trekk er at Bush gir ut konseptalbum, og selv uten tittelen ville denne platen klart å gi deg følelsen av bitende kalde vintre, ispedd et og annet tøvær, og er således en perfekt plate for å rulle seg foran peisen, i et pledd, sammen med sitt hjertes utkårede, og en kopp kakao.
Elton John dukker også opp og her er det Bush' sans for detaljer i musikken sin som gjør at hun vinner meg over. Bak en ganske ordinær låt, og Elton Johns irriterende måte å synge på, går det et ambient og repeterende synth-tema og drar deg inn i stemningen, slik at det fungerer likevel.
Platens svakeste spor er siste låt, Among Angels. Det høres ut som den prøver å nå de episke høydene i A Choral Room på Aerial, men er ikke i nærheten. Faktum er at uten denne låten ville platen framstått som atskillig sterkere enn den gjør.
50 Words for Snow er Kate Bush på godt og vondt, men det er selvsagt aller mest godt. Det er også milevis unna Kate Bush anno 1982, 1985 eller 1993. Å beskylde henne for å ikke utvikle seg faller derfor på sin egen urimelighet. Hun flyr høyt og lavt. Som et snøfnugg i vinden.
