Både på dette albumet og på den to år gamle debuten er Lars Horntvedt produsent. Horntvedt har jo en finger med i mye av det som skjer i musikknorge, og han har som kjent produsert Susanne Sundførs genierklærte The Brothel (2010). Det albumet var et særdeles vellykket prosjekt i forhold til å blande sammen klassisk pop og eksperimentell elektronisk musikk. Her virker det som om Horntvedt har forsøkt på noe av det samme. Uten at det fungerer i nærheten av like bra.
Overproduksjonen kommer aller tydeligst til syne i låta Hanging On To Innocence, som er fyllt til randen med fryktelig slitsomme strykerarrangementer, og som i tillegg ikke har en særlig god melodi. Noe av det samme har skjedd i avslutningslåta Thick And Thin Skin. Denne virker å være et forsøk på å lage en storslått og langstrakt avslutningslåt, slik det gjerne passer seg å runde av et album, men de seks minuttene er så overlesset med arrangementer at det bare blir veldig, veldig slitsomt. Til slutt eskalerer det hele i noe som kunne fått soundtracket fra en gjennomsnittlig amerikansk katastrofefilm til å fremstå som subtilt. Pompøst er ordet, pompøst og overdrevent. Huff.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor tittellåta, som begynner meget bra, ebber ut i en nesten to minutter lang trommeoutro som rett og slett bare virker meningsløs. Floating From A Dream er også skrale saker - selv om atmosfæren i denne låta er spennende, er den nærmest blottet for progresjon eller utvikling. Det mest positive man kan si her er vel at den fungerer som et avslappende pauseinnslag mellom de mest slitsomme sporene.
Nå er imidlertid ikke alt like håpløst. Mer nedtonede låter som Freedom To The Hounds og A Voice Dipped In Honey er fine, og åpningslåta Not Now er kanskje albumets beste spor. Her står Hagfors frem som den dyktige låtsnekkeren vi vet han er, og både melodi og tekst fanger lytteren. Arrangementene fyller ut lyden uten å overdrive, og resultatet er en flott poplåt. Det er også enkelte av de mer eksperimentelle delene av albumet som fungerer ganske bra - Too Vain To Die eskalerer i en kul Jaga Jazzist-aktig elektronisk støypassasje, mens Company Oil med sine strykerarrangementer også er ganske fin.
Alt i alt er det altså en del gode elementer på Hagfors' andre soloalbum, men det dominerende inntrykket er at Hagfors og Horntvedt har bommet litt i forsøket på å blande sine talenter. Det fungerte i undertegnedes mening langt bedre på Men and Flies, som også var en mer tradisjonell Hagfors-utgivelse.
