Nå har nemlig oppfølgeren Alle Snakker Sant kommet ut, denne gang med kun norskspråklig visepop. Sangmessig er Siri Nilsen upåklagelig- her er det stålkontroll på hver tone, og selv om hun har en ungpikestemme som nesten kan bli for tander til tider er det både nerve og følelse i det hun synger.
Plata åpner med Brev, en fin låt med urolig synth- arrangement som gir låta en ekstra liten piff. Både låta og kompet er profesjonelt til fingerspissene. Neste låt ut er den fengende singelen Alle Snakker Sant som allerede har gjort det bra på den offisielle norske salgs-lista, og ikke uten grunn. Det er få artister som klarer å synge på norsk uten å falle i klisjéer eller å få lytteren til å ende opp med en flau smak i munnen, men Siri har en usedvanlig stor evne til å skrive musikk på norsk som flyter og føles naturlig.
Ta Meg Med er enda et spor hvor stemmen er det avgjørende kortet for hele låta. Den er så enkel i oppbygging og komp at et eneste lite feilskjær eller slurv ville ødelagt det hele, men den klokkeklare stemmen til Siri bærer hele sangen alene.
En av de få ulempene med denne skiva er at kompet kan bli i overkant likt fra låt til låt. Minimalistisk er et gjennomgangstema, og dette i seg selv er ikke negativt, men det er de samme instrumentene (tangenter og melodiske perkusjonsinstrumenter) som blir brukt på de aller fleste låtene, og temaene i seg selv er ofte litt for repetative. Det er effektfullt på mange av låtene, men kan oppleves som altfor gjentagende når man hører på hele plata i ett og ikke bare en og en låt. Dette gjør også at noe av skiva føles litt vel stillestående, men hører man på låtene hver for seg oppdager man fine detaljer ved hver enkelt låt.
Likevel er det en del arrangement på låtene som er fascinerende, slik som på Hodet, Hjertet Eller Magen, med backup vocals som bygger opp om hovedteksten, og instrumenter og rytme som igjen bygger opp resten av låta, eller klappinga og sang-harmoniene på Snu, Ikke Snu.
Skjøtet er enda en fin låt hvor teksten imponerer sterkt med all sin naturlighet: “Bunnløs lykke er ikke et fyrverkeri, den er stille som snø, stille som snø, som februarlys, og tulipaner som venter sakte med alt sitt vakre på å dø/ jeg leter ikke mer, for smilet ditt er tatovert i hjertet mitt og jeg kan aldri bli blind igjen”.
Avslutningssporet Stille Vann er en av albumets vakreste låter, både tekst- og melodimessig. Den er stilfull, underfundig, og tander, og samtidig sterk i all sin lavmælthet.
Dette albumet er i det hele tatt en fin bukett låter som har en fin og felles retning, og har en rød tråd som bærer albumet fremover selv om litt mer variasjon i akkompagnement nok ikke hadde vært å forakte. Det er likevel en sterk utgivelse, og lover godt for en lang musikalsk karriere.
