Hoel forteller historien om Åge kronologisk. Selv om mange har kjennskap til de store linjene, bruker forfatteren skriftlig materiale og samtaler med sentrale personer som kilder for å få fram detaljer i fortellingen om Åges barndom og voksne liv, hans rolle i Prudence og som artist alene og med Sambandet. På godt og vondt. Som leser er det interessant å få grundigere innblikk i allerede eksisterende kunnskap om Åge. Beskrivelser bakom overskriftene. Det bringer hovedpersonen nærmere. Åge er en følsom mann. Samtidig er det mange nye hendelser som dukker opp. Som da Bob Dylan var på tråden, uten at Åge fikk sagt et ord. Det er imidlertid ingen solskinnshistorie som skildres gjennom bokens 350 sider. Riktignok formidles mange fine øyeblikk, men det er liten tvil om at Åge på mange måter har hatt et strevsomt liv. Fysisk og mentalt. Alene og med andre. Privat og profesjonelt. Et mørke har ligget der som en kappe rundt ham gjennom tiårene som har gått siden midten av forrige århundre. Åge har jobbet hardt, slitt, stått på kanten av stupet. Han har reist seg, vunnet og opplevd større suksess enn de fleste andre norske musikere. Åges liv har gått i bølgedaler. I en alder av 62 år står han derimot stødigere enn noensinne på toppen.
Det røsker når man leser om Åges liv, spesielt den tøffe barndommen. Oppveksten var i stor grad preget av faren Johannes´ alkoholisme og voldelige atferd. Åge, broren og moren fikk gjennomgå. Åge tok et oppgjør med faren, tvang fram skilsmisse. Faren flyttet og kontakten ble brutt. Noen ordentlig forsoning fikk han aldri. Det gnagde i ham lenge. Samvittigheten var tung å bære. Det anstrengte forholdet til sin far er et sentralt element for å forstå Åges liv, som person og som musiker. Hoel får godt frem i boken hvordan følelsene sliter i Åge. Det var mange skjellsettende episoder. Det skapte et svik han slet med å overvinne. På den annen siden ble han nødt til å kjempe for sin overbevisning. Brevet til pappa, en slags skriftlig forsoning skrevet etter farens død, som er gjengitt i boken, er rørende lesing. Her trekker Åge i større grad frem positive opplevelser. Det gir et mer lystig bilde av Johannes og forholdet mellom far og sønn. Angsten er likevel ikke borte.
Sårene fra barndommen kommer tidlig til uttrykk i Åges livsstil og oppførsel. Han får også smaken av alkohol og er utagerende. Det blir mye festing, mange konfrontasjoner. Han har heller ingen ”hvit periode” under oppholdet som telegrafstudent i Oslo og senere i praksis i Hammerfest. I hovedstaden fant han seg aldri til rette, men i nord gikk det bedre. I hvert fall en god stund. Han fikk nye venner, deriblant Bjørn Sundquist, i dag skuespiller, da den lokale Jimi Hendrix, og Ulf Hustad. De drakk, spilte musikk og snakket om livets store spørsmål. Da mørketida senket seg, kom mørket også frem i Åge. Praksisperioden nærmet seg slutten og militærtjenesten ventet. Åge orket ikke tanken på uniform og bestemte seg for å rømme sammen med Ulf. Marokko, kanskje. Var de heldige kunne de treffe på The Rolling Stones. I begynnelsen er dette morsom lesing. Venner på fylla, venner med store ambisjoner. Etter hvert blir det derimot bare trist. Noe er tydeligvis galt med Åge. Han synker stadig, svever så vidt. Etter flere dager på fylla og lite søvn, satte vennene seg på Hurtigruta. Åge var taus, virket fjern. Etterlysningene lot ikke vente på seg og i Bodø ble guttene hentet av politiet. Åge var langt nede da han kom hjem til mor. Han fikk medisiner og Inger og legen besluttet innleggelse på Haukåsen psykiatriske sykehus i Trondheim. Åge forsonte seg med dette, men det var ventetid på å komme inn. Han ble værende i Namsos i mellomtiden. Et håp tennes.
Åge kjøpte sin første gitar for konfirmasjonspengene, pluss et perlekjede til moren, og startet på midten av 60-tallet bandet Mads Inc. Chuck Berry ble en veileder inn i rocken, men det var Bob Dylan og The Band som var de store forbildene. Man kom heller ikke utenom The Beatles, The Rolling Stones, The Who, The Kinks og Small Faces. Mens han gikk hjemme i Namsos og ventet på plass på Haukåsen, ble han kjent med noen yngre musikere som spilte i bandet Whoppee Choop. Han tilbød sine tjenester og for bandet var det et løft å få med Åge. Bandet ble senere omdøpt til Prudence, etter Beatles-låta Dear Prudence. Med Åge som pasient på Haukåsen, kom resten av bandet til Trondheim for å delta i det trønderske mesterskapet i pop idet 60-årene var i ferd med å ebbe ut. De gikk ikke til topps, men en gnist var tent. Åge så potensialet. Det ga ham noe å stå på scenen og spille for folk. Begrepet trønderrock ble etablert og fra 1971 hadde bandet sin originale besetning. Oppholdet på Haukåsen gjorde godt for Åge. Han hadde nyttige samtaler med fagfolk, klarte å lette på trykket. Fikk forståelse for sine tanker, sitt tunge sinn. Hoel beskriver godt rastløsheten i den ungen kroppen på denne tiden, hvordan Åge i løpet av ni måneder kjørte seg selv helt ned i kjelleren. I tillegg til å stikke av fra Hammerfest, bli hentet av politiet og innlagt på psykiatrisk, knuste han en finger med egen vilje for å slippe unna siste del av telegrafutdanningen, haiket til Sverige og Danmark og forsøkte å begå selvmord. Samtidig ligger det en optimisme mellom linjene. Noe forløsende. Det bor noe mer i den unge gutten. Han har et eller annet. Kan musikken bli hans levevei? Åge og vennene bestemmer seg for å prøve. Prudence okkuperer det meste av livet hans fra slutten av 60- og til midten av 70-tallet. Musikken ga han aldri slipp på. Heldigvis.
Kapitlene fra Prudence-tiden er fascinerende lesing. Hoel skriver om plateinnspillinger og uttallige timer på veien. Personlige og musikalske konflikter, men også et tett og godt samarbeid og vennskap. Sinne, men også latter. Glede, men også fortvilelse. Suksess, men også fiaskoer. Prudence var rock´n roll med alle ingredienser ivaretatt. Mye fyll, ja, mye fyll. Det er nesten som man blir avholdsmann, glad for et streit 8-4-liv, av å lese om Prudence sitt alkoholinntak og de lange og kronglete reisene rundt omkring i store deler av Norge, samt Danmark og Sverige. Tross, eller nettopp på grunn av, beinhard festing, skral økonomi og indre motsetninger, ble Prudence et band å regne med. De skapte begeistring under sin opptreden på Kalvøya i 1972, og fikk gode kritikker for debutalbumet, Tomorrow May Be Vanished, samme året. De var et av Norges mest populære band og det store gjennombruddet lå i lufta. Oppturen mistet imidlertid fart med oppfølgeren Drunk And Happy året etter. Heller ikke No. 3 fra 1974 tok av. Etter hvert mistet medlemmene motivasjonen. Turnélivet tærte på, de slet økonomisk og kranglet stadig mer. Spesielt Åge og Terje Tysland. De drakk mest, kranglet mest og følte mest. Begge ville slutte. Bandet rundet av med Spellemannspris i 1975 for Takk Te Dokk, et album med låter på norsk. Det var ikke mer å hente. Åge stod likevel ikke på bar bakke. Parallelt med den siste tiden i Prudence, hadde han begynt å skrive sanger med norske tekster. Samme året som Prudence ga ut sitt siste album, ga Åge ut sin første soloskive, 7800 Namsos. Det store salget uteble, men kritikken var positiv. Åge var inne på noe. I 1976 flyttet han til Trondheim, fikk seg jobb i musikkbutikk og etablerte Sambandet. Prudence ble oppløst, men Åge fortsatte å skrive låter og gi ut album. Lirekassa fra 1977, Åges tredje utgivelse og den andre med Sambandet, ble et gjennombrudd. Endelig!
Selv om Åge opplevde opptur og suksess, slet han økonomisk og med å finne den riktige besetningen av musikere. Det ble også stadig vanskeligere å kombinere satsingen på musikk med jobb og familie. Fyllekulene var heller ikke fraværende. Helsen ble svakere og det mørke sinnet forsvant ikke. Han ble nødt til å ta et valg. I forkant av albumet Ramp i 1980 bestemte han seg for å gi opp karrieren dersom albumet ikke slo an. Med 60 000 solgte og Spellemannspris, var valget enkelt. Dobbeltalbumet Dains med dæ to år senere solgte 80 000 og gjorde Åge enda mer populær. Det skulle komme mer. Mye mer. Med albumet Levva Livet i 1984 tok det helt av. Denne epoken skaper innlevelse hos leseren som selv kan huske tiden da Åge ble allemannseie. Det var noe med fyren med de røde brillene, den sorte og hvite gitaren, trønderdialekten, de tankevekkende og rørende tekstlinjene, og de vakre og fengende sangene. Under Spellemannsprisen to dager før albumet ble lansert, spilte Åge og Sambandet Lys og varme som avslutning under det TV-sendte showet. Låta, som er som Norges andre nasjonalsang å regne, snekret Åge i hop i løpet av et kvarter og spilte den inn på sønnens kassettspiller. Rundt omkring i Norge satt TV-seere rørt til tårer og to dager senere var plata utsolgt fra butikkene. Nytt opplag måtte trykkes. Deretter fulgte en lanseringsrunde på Hurtigruta, noe som bidro til at albumet solgte enda mer, men samtidig til å slite ut Åge før turneen i det hele tatt hadde begynt. Salget stoppet på hele 275 000 og Åge var nå Norges mestselgende artist og mest kjente person. Alle ville ha en bit av ham. Han fikk innpass i alle miljøer, møtte staselige folk. Hovedpersonen selv tok det forholdsvis rolig. Han taklet suksessen, men oppmerksomheten tok også fokuset vekk fra det viktigste - låtskrivingen. Åge glemte av å skrive sanger i all hysteriet som oppstod. Turneen gikk også i underskudd.
Det var store forventninger til oppfølgeren Eldorado i 1986. Den solgte nesten like mange som forgjengeren, men hadde ikke like sterke låter. Åge og Sambandet la ut på en lang turné. Etterpå ble Sambandet oppløst. Åge fant nye musikere, deriblant samarbeid med Bjørn Afzelius og bidrag fra Mari Boine og Henning Kvitnes, til Solregn i 1989. Albumet solgte forholdsvis bra, men Åges opptur var på retur. De økonomiske problemene hopet seg opp, han fant ikke godfoten. Nedturen lå og myste. Den kom med Laika i 1991. Dagbladet og VG slaktet albumet med henholdsvis 1 og 2 på terningen. Hoel skriver om hvor hardt anmeldelsene gikk inn på Åge. Han ble helt satt ut etter at han hadde plukket opp avisene i hotellresepsjonen. Intervjuer ventet den dagen, men Åge ville mest av alt gi opp. Det var ikke gøy lenger. Han tok seg sammen, kom seg gjennom dagen, men det var tydelig at Åge ikke lenger var den hippe artisten han var gjennom 80-årene. 90-tallet presenterte nye band og artister. Åge var ut. Hva nå?
En flaske sprit, et hotellrom, en gitar og kassettspiller, den samme som han spilte inn Lys og varme på, ble redningen. Åge våknet svett og fyllesyk. Han husket vagt at han hadde tatt opp noe dagen i forveien, omtrent slik Keith Richards hadde det da han våket og oppdaget at han hadde spilt inn riffet til Satisfaction. Åge lyttet til kassetten som stod i spilleren og tok opptaket med til de andre musikerne. Dette kunne utvikles. Med albumet Din dag (1993), og hiten Min dag, var han i medvind igjen. Utover 90-tallet gjorde imidlertid Åge en bommert, mener mange. Han endret lydbildet, kvittet seg med bandet og begynte å samarbeide med andre musikere. Konstantin Popchristovs fiolin kom til å prege sounden i større grad enn saksofonen og rockegitaren som hadde blitt et varemerke for Sambandet. Rockeren Åge var ikke like rocka som han var og som man visste han kunne være. Det var noe mildt og passivt over det hele. Åge solgte også færre album og publikumsopplutningen på konsertene ble dårligere. Han virket umotivert. Noe måtte gjøres. Bookingagenten satte Åge opp på soloturné med bare ham og gitaren, et nakent møte med publikum. Åge var nervøs, han visste ikke om han taklet et slikt format. Premieren i Moss ble imidlertid en umiddelbar suksess. Åge skapte et magisk møte med publikum. Han hadde noe å formidle. Han fikk tilbake gleden ved å stå på scenen. Låta Levva Livet fikk en renessanse, spesielt blant den yngre generasjonen. Han begynte sakte, men sikkert å finne tilbake. Og nå var det orden i regnskapet, selv om Åges mørke ikke helt hadde forsvunnet.
I løpet av 00-årene befestet Åge sin posisjon. Albumet To skritt frem fra 2005 ble ett etterlengtet rock´n roll-comeback med Sambandet. Kritikerne var positive og rockeren var endelig tilbake. Albumet solgte godt og konsertene gikk glimrende. I 2006 ble Åge utnevnt til Ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk musikk- og kulturliv. Han har også mottatt flere priser. Til og med statue av seg selv i Namsos, byen han foraktet, byen som foraktet ham. Åge - ingen over, ingen ved siden. Ikke lenger en fremmed fugl.
Historien om Åge er ikke over, men ruller fortsatt videre. Tøffere og tryggere enn på lenge. Det beviste han med fjorårets album, Furet Værbitt, og fortsatt sterke konsertøyeblikk. Han opprettholder det politiske engasjementet og har blitt en ambassadør for sosialdemokratiet. Etter over 40 år som artist, 21 albumutgivelser, over 1,5 millioner solgte plater og 4000 konserter, holder Åge fremdeles aktivitetsnivået og kvaliteten oppe. Ole Jacob Hoels fortelling tegner et kompleks, men gripende og interessante bilde av vår største rocker. Åge har helt klart levd det livet han har fått.
Foto av Åge og Sambandet: Marte Amanda Vannebo.
Les mer om Åge her.
