The Lemonheads’ gjennombruddsplate kom først i 1992, It’s a shame about Ray . Det var imidlertid en påfølgende innspilling av Simon & Garfunkels Mrs. Robinson som ga bandet oppmerksomhet. Coverlåta kom med i nye opplag av It’s a shame about Ray og plata solgte etter hvert til gull i USA, Storbritannia og Australia.
Oppfølgerplata Come on feel the Lemonheads ble utgitt året etter og fulgt opp med to års turnering. I denne perioden ble Dandos rusproblemer nokså åpenbare. Bandet klarte likevel å gi ut ytterligere en plate i 1996 før de og Dando forsvant til utpå 2000-tallet.
Mot slutten av fjoråret annonserte Evan Dando to nye plateutgivelser for 2012: en best of- med samme tittel som debuten (Laughing all the way…), og Hotel sessions, et tjue år gammelt kassettopptak. Førstnevnte har ikke funnet veien til Norge ennå, mens Hotel sessions ble lagt ut for salg her i midten av desember (2011).
Evan Dando skriver i omslaget at Hotel sessions ble spilt inn på en walkman en natt på et hotellrom i Bondi Beach i Australia, i desember 1992 eller februar 1993. ”I’ve always wanted to make an ’album’ for 53 dollars – walkman 50 bucks, tape 3 bucks (…) to record live to cassette, master it and put it out,” skriver Dando videre.
Hotel sessions burde være lyden av Evan Dando og en kassegitar på høyden av karrieren. Men en rimelig walkman var ikke egnet til å bevare dette øyeblikket. Hotellinspillingen ble i steden Evan Dando, en kassegitar og betydelig bakgrunnsstøy.
Tolv av fjorten låter på kassettbåndet skulle utgjøre størstedelen av Come on feel the Lemonheads. Hotel sessions kan betraktes som demoen til dette albumet, og bør vurderes deretter. En demoinnspilling kan være relativt interessant, spesielt om den viser andre versjoner av låtene, eller om den inkluderer låter som ikke kom med på den ferdige plata. Den største forskjellen mellom denne demoen og sluttproduktet er – i tillegg til den dårlige lyden og at alle låtene er akustiske – Evan Dandos pludring mellom sangene og et parti i Great big no der Dando nynner en melodilinje som i studio ble noe omgjort og spilt på gitar. Hotel sessions har dessuten et par låter som Dando og the Lemonheads ikke har spilt inn før. Superhero er en av mange låter Evan Dando skrev med frontfiguren i Smudge, Tom Morgan. Låta kom med på Smudge-plata Manilow fra 1994 og er et av svært få produktet av Dandos og Morgans låtsamarbeid som ble utgitt av sistnevntes band. Låta er ganske fin, og kunne godt forsvart en plass på Come on feel the Lemonheads. So the story goes som er skrevet av the Lemonheads' daværende bassist Nic Dalton, er en heller flat sak som mangler såkalte ”hooks” som Dando tryllet fram på sitt beste.
De øvrige låtene er ikke så gode som de skulle bli i studio, men står seg likevel godt i nedstrippete versjoner og viser at låtskrivertalentet Dando også er en habil vokalist og gitarist. Men Hotel sessions ville passet bedre som ekstramateriale til en nyutgivelse av Come on feel the Lemonheads. Denne sjarmerende plata oppnådde aldri forgjengerens klassikerstatus, og vil neppe bli relansert.
Ifølge Wikipedia ble Evan Dando separert fra modellkona Elizabeth Moses i 2010. Utgivelsen av Hotel sessions kan i så fall vurderes i lys av opphavspersonens pågående livskrise. Med den nesten tjue år gamle kassetten formidler Dando ei bru til sin egen tapte tid, en ”bridge over troubled water”, til dengang ”life was good,” som han skriver i omslaget. Denne konstruksjonen bærer best den som var til stede på hotellrommet i Bondi beach en natt på begynnelsen av 1990-tallet. For oss andre er plata en påminnelse om han som engang var, før han ble borte en stund.
P.S. The Lemonheads framfører It's a shame about Ray på John Dee den 3. mai
The Lemonheads' hjemmeside
