Spydeberg-bandet Grand Café er et hardtjobbende band. Etter at de ble dannet på begynnelsen av 2000-tallet har de bare gitt ut én fullengder, men har spilt konserter jevnt og trutt, og har vært support for blant annet Alice Cooper, Backyard Babies og nå sist Deep Purple i Oslo Spektrum før jul.

Bandet planlegger å gi ut sin neste skive Elm Tree Gardens i første halvdel av 2012, og har i den forbindelse sluppet en smakebit i form av Ep-en Million Miles Away.

Grand Café har funnet en stil de holder seg tro mot, rett frem rock’n roll med et bein i 70-tallets boogierock, og dette mestrer de godt. En liten utvikling siden sist er at det hele virker noe mørkere enn før, hvilket gir bandet et litt mer spennende preg enn de hadde tidligere, hvor det hele kunne bli litt vel likt alle andre "sånne band".

EP-en åpner med tittellåta . Det er fengende og meget radiovennlig, om ikke akkurat nyskapende. Pianoet og gitarene er nydelige, både gjemt i kompet og på mer fremtredende solopartier, og det er en god del fine detaljer man må bruke noen gjennomlyttinger på oppdage. Den litt småmorbide låta The Captain Roams viser denne nye mørke tonen bandet har tillagt seg, og kan nesten minne om Nick Cave’s Murder Ballads der vokalist Christer Krogh synger "Kill, kill, kill, kill" og "These chains are yours to own / I chased you down the river". Med EP-ens diggeste bass er den også låta som gir størst forhåpninger om kommende materiale fra kvartetten.

What Were You Hiding From er en litt mer gjenomsnittlig affære, og en liten nedtur etter The Captain Roams. For all del, det er god sound og fengende nok, men skiller seg lite ut og risikerer å gå i glemmeboken. Denne låta viser litt av det som nok har vært et lite problem for Grand Café, musikken er velskrevet og velspilt, men har ikke noen særegen identitet som gjør at man fester seg ved den.

EP-en avsluttes med låta The World Is In Your Head som også er på rett spor når det kommer til særegenhet og identitet, men som ikke er helt på plass enda. Like anonym som What Were You Hiding er den absolutt ikke, men har til tross for fine soloer og fengende refreng likevel et lite stykke igjen før den utnytter bandets fulle potensiale.

Dersom Grand Café fortsetter å utvikle soundet sitt vil det neste albumet kunne bli en riktig spennende utgivelse, for det er ikke noe tvil om at de kan være på rett spor når det gjelder ut utvikle en egen bandidentitet. Det er ikke dermed sagt at de IKKE hadde dette tidligere, men med denne nye retningen kan de skille seg mer ut fra mengden, noe som behøves i dagens musikkbransje.