Når man skal vurdere Tåra, pess og blod, er utgangspunktet dette: Senjahopen kan skape magi. De kan lage klassikere, sanger som er på høyde med det beste i norsk populærmusikkhistorie. Beviset er Sommardag fra debutalbumet Bli med tell yttersia, den fineste visa som er skrevet i Norge i dette årtusenet.

Det er derfor med forventning man setter på oppfølgeren Tåra, pess og blod. Finnes det magi også her? Vil man få oppleve selve Løftet, dette løftet som er årsaken til at man begynte å elske musikk, løftet som bare de ypperste sangene gir?

Svaret er… nei. Det finnes ikke magi på Tåra, pess og blod. Ikke på den måten. Det finnes tilløp, i de roligste sangene (Netter, Gamlingen, Godnattsangen), men ikke magi. Dessverre. Tåra, pess og blod er på mange måter en typisk andreplate: Miksen av powerpop, rånerock, country, viser og reggea er litt mer sofistikert produsert (bedre tid i studio), litt bedre spilt og har litt mer ettertenksomme tekster enn debuten. Men også litt mindre piff i låtmaterialet, litt sløvere klo.

Men la det også være sagt: Senjahopen har med sine to album skapt det mest interessante, sjarmerende og ikke minst troverdige universet i norsk rock i dag (hva med en teaterforestilling?) og om Tåra, pess og blod ikke riktig når de høyder vi vet Senjahopen har inne, er det usedvanlig trivelig å tilbringe tre kvarter i deres selskap der ute på yttersia av Norges nest største øy. Ja, trivelig er virkelig det rette ordet.





Senjahopen på Facebook