Etter en noe tam start med litt for mye pauseinnslag av bølgesus, kommer det som for meg er første høydepunkt. Already gone er lavmælt og lun, men i alle fall noe fengende.
Skivas andre høydepunkt er tittelsporet fra Stand up straight som kom ut i 2004. Den nye versjonen er langt ifra så Ryan Adamsesque som den originale, men beholder intensiteten og råheten samtidig som den er nedstrippet. Dette savner jeg på resten av plata som nærmest er på konstant hvilepuls. Da hjelper det ikke akkurat med cinematiske instrumetalspor innimellom.
Helhetlig er dette litt for monotont og etter flere gjennomlyttinger, klarer jeg enda ikke holde på interessen. Skuffende fra en som etter min mening er en av Norges mest undervurderte artister.
Gjennombruddet kommer nok ikke denne gangen heller.
