Trioen fra Lillestrøm er i disse dager ute med sitt sjette album, og det føles ikke lenge siden man hørte ”A Nice Day” for første gang og måpte når folk sa de var norske. Siden den gang har bandet både byttet trommis og musikalsk sett har de vært gjennom en rekke forskjellige stilretninger. Alt fra harry rockesingler, til ørkenrock, stoner og mer melodiøs heavy metal. Men, den røde tråden er uansett at de fortsatt har til gode å gi ut et dårlig album. En ny skive fra El Caco er med andre ord alltid kvalitet, selv om folk også alltid er uenig om sound og innhold etter sin personlige smak.

På Hatred, Love & Diagrams er det moro å høre at bandet har funnet tilbake til storformen fra starten av 2000-tallet. Nedstrippet, men samtidig mesterlig produsert, hardtslående og fengende. Den Tool inspirerte ”After I’m Gone” setter tidlig standarden, med sine 6 minutter og herlige vrengte gitarlyder. Mellomspillet omtrent 04:10 ut er som tatt rett ut fra albumet Lateralus. Videre følger ”Hatred” opp som en god singel. Et rungende riff, kul vokal og et godt refreng.



Likevel er det helhetlige inntrykket etter flere gjennomlyttinger som står igjen sterkest. El Caco er mer gjennomført og gjennomtenkt på lenge. Tekstene er dystre, men også helhetlige gode tvers igjennom hele albumet. Hatred, Love & Diagrams er også bra bygget opp fra start til slutt. Flere av de gode stonerinspirerte låtene fra Solid Rest og Viva dagene er tilbake, bare mer melodiøst utført. Spor som for eksempel ”Confessions”, ”Sixty To Zero”, og ”Equivalence”. Det er låter som dette som vokser på en, når man har latt albumet snurre flere ganger i spilleren.

Det er fortsatt til tider tungt og seigt, og gitarist Anders Gjesti må ha hatt en Tool periode før albumet ble spilt inn, for det er virkelig mange lignende riff på albumet. Noe som er bare er kult, for det kler El Caco meget godt. Men, det kan godt tenkes at mangeårige produsentkompis Daniel Bergstrand(Meshuggah, In Flames) som også har jobbet med dette albumet har fått mer tekniske elementer inn i musikken. Øyvind Osa skal også ha mye ære for alle de hjerteskjærende gode versene og refrengene har leverer, den litt lyse småsinna stemmen har mye nerve, og det føles veldig autentisk og ekte. Spesielt måten han leverer ”She Said” på, er veldig vakkert.

Etter tre år er El Caco tilbake i sentrum, og de virker mer dedikerte og inspirerte enn på lenge. Selv om de fortsatt blir beskrevet som et undergrunnsband, er det vel snart fortjent at de kryper oppover salgslistene?