I look at the world and I notice it's turning
While my guitar gently weeps.


Det er neppe en overdrivelse å kalle Martin Scorsese en av verdens aller største nålevende filmskapere. Helt siden søttitallet har den lille mannen med de markante øyenbrynene laget gode og viktige spillefilmer, deriblant Mean Streets (1973), Taxi Driver (1976), Raging Bull (1980) og Good Fellas (1990), samt de nyere Gangs of New York (2002), The Departed (2006) og Shutter Island (2010).

I tillegg til å være en viktig spillefilmregissør, har Scorsese laget noe av det ypperste innen musikkdokumentar-sjangeren, nemlig filmene The Last Waltz (om avskjedskonserten til The Band, 1978). No Direction Home (om Bob Dylan, 2005) og Shine a Light (om The Rolling Stones, 2008) og ikke minst har han produsert The Blues (2003), en sju episoders dokumentarserie om bluesmusikkens historie. Når Scorsese nå har laget en film om George Harrison, burde alle med en viss interesse for klassisk popmusikk kjenne sin besøkelsestid.

George Harrison spilte gitar i det største bandet i moderne pophistorie, men det er ikke det som er hovedfokus i denne filmen. Heldigvis. Martin Scorsese er en klok mann, og derfor har han fokusert på mennesket George Harrison heller enn Beatles-gitaristen George Harrison. Filmen er en historie om et menneske som lette etter en mening med livet, etter noe større enn musikken.

Scorsese begynner riktignok med klassisk Beatles-materiale, vi blir fortalt om bandets kommersielle gjennombrudd og om hvordan medlemmene traff hverandre og alt det der. Men etter hvert beveger filmen seg videre, og Beatles faller i bakgrunnen av historien. Sakte men sikkert skrelles lagene vekk, popstjernelivet, damene, dopet, festene, pengene – helt til vi sitter igjen med en langhåra brite på jakten etter en slags åndelig mening med livet, med eksistensen, med tilværelsen. Spesielt fokuserer Scorsese på Harrisons personlige vennskap og musikalske samarbeid med den indiske sitarspilleren og meditasjonsentusiasten Ravi Shankar, et vennskap som skulle prege Harrison voldsomt. Shankar var forøvrig en sentral person i inspirasjon av indisk musikk over på vestlig pop og rock, gjerne referert til som raga i dag. The Beatles var ett av mange band som på denne tiden ble inspirert av Shankar, et annet var The Byrds. Det gjensidige vennskapet og musikalske samarbeidet mellom Shankar og Harrison blir etterhvert et sentralt aspekt av filmen.

I tillegg til å være svært interessant rent faglig, er filmen meget vakker estetisk sett. Scorsese bruker en klippeteknikk som går ut på at han sakte zoomer inn fotografiene før han klipper til neste, noe som gir en fin dynamikk i de periodene hvor filmen mest baserer seg på stillbilder. Noen av fotografiene gjør særlig inntrykk. Harrison med en akustisk gitar og langt, hippieaktig hår sittende på en trestamme ute i skogen en tidlig sommerettermiddag; Paul og George spillende på hver sin gitar foran to jenter og en gutt på en sliten låve; en ung George liggende på en seng på et hotellrom med gitaren og med de andre ute av fokus i bakgrunnen; George og John stående rygg mot rygg med alvorlige blikk inn i kamera; en ung George liggende henslengt i en viktoriansk sofa med ei flaske sjampagne i en bøtte på bordet foran seg. Disse bildene fester seg som små glimt fra en svunnen tid, fra begynnelsen av den moderne popmusikken, og det er noe udefinerbart vakkert over det hele. Scorseses stødige regi tar oss med tilbake i tid.

I tillegg til å vise opptak av Harrison selv, og av The Beatles, kretser intervjumaterialet rundt fem personer, Ringo Starr, Paul McCartney, Eric Clapton, Yoko Ono og Harrisons enke Olivia. I tillegg dukker musikkstorheter som Tom Petty, Phil Spector og Jeff Lynne opp. Vi får innblikk i supergruppa Travelling Wilburys (Harrison, Bob Dylan, Jeff Lynne, Tom Petty, Roy Orbison), som Harrison etablerte i 1988. Ett av filmens mest fascinerende øyeblikk er scenen hvor Travelling Wilburys spiller inn en låt, og de fem låtskriverne veksler på å synge, og overgangen fra Roy Orbisons fløyelsmyke soulstemme til Bob Dylans kråkeskrik utgjør en enorm kontrast.

Vi får servert morsomme anektoder, som historien om da Harrison dukket opp hos Tom Petty med en ukulele og lærte ham å spille, for så å insistere på å gi Petty flere ukuleler før han dro hjem, hvor Petty forklarer at det holder jo med én, jeg trenger ikke mer enn én ukulele på dette tidspunktet av livet mitt, forklarer Petty, men George insisterer på at han trenger flere, til slutt åpner Petty bagasjerommet på Georges bil og ser at den faktisk er “fyllt opp med ukuleler”. Vi får servert rørende historier, som da Ringo var hos en kreftsyk George for siste gang og fortalte at han måtte dra hjem for å besøke sin syke datter, hvorpå George samler sammen kreftene sine og spør: “skal jeg bli med?” Vi får servert bisarre historier, deriblant Monthy Python-medlem Eric Idles beretning om da Harrison etablerte filmproduksjonsselskapet Handmade Films og bidro med tre millioner pund for at klassikeren Life of Brian skulle bli ferdig laget, etter at det opprinnelige produksjonsselskapet EMI Films trakk seg fra avtalen. (George betalte “tidenes dyreste kinobillett”, som Idle formulerer det i filmen).

Men på tross av alle de artige og finurlige digresjonene, er George Harrison: Living in the Material World en ganske så alvorstung film. Harrison selv flirer og ler i intervjuene, men han virket også å ha en mørkere side. "George had two separate personalities. He had the love, bag of beads personality, and the bag of anger. He was very black and white", forteller Ringo Starr. Og det er dette som er så fascinerende med Scorseses film. Heller enn å glansmale popstjernestatusen Harrison hadde, blir vi på en måte med bak kamera, i kulissene, og vi får innblikk i hvordan Harrison tok stadig mer avstand fra hele popsirkuset i sitt forsøk på å finne en annen mening med livet.

Det er vanskelig å finne noe negativt å si om en så fascinerende og velstøpt film som George Harrison: Living in the Material World. Man kan muligens hevde at den er i lengste laget, men det blir på en måte helt feil det også. Det er lite eller ingenting i denne tre og en halv time lange filmen som føles overflødig, snarere kunne man tenkt seg mer, mer, mer. Sånn. Nå skal jeg gå og høre på Something og Here Comes the Sun til ørene mine detter av, og i en god stund fremover skal jeg være han bitre og fortidsforherligende dusten som hardnakket hevder at all musikk som er laget på denne siden av 70-tallet er noe moderne drit.