Låta glir elegant over i Spiteful Intervention, en mørk låt som handler om å hate seg selv. Til tross for dette er den en catchy, morsom og nesten usedvanlig melodisk låt med Barnes på vokal og tekster som “I spend my waking hours haunting my life / I made the one I love start crying tonight and it felt good / still there must be a more elegant solution”. Platas desidert sterkeste låt, og en av de beste låtene utgitt sålangt i 2012!
Dette er en av de mer personlige skivene Of Montreal har gitt ut. Barnes har uttalt at de vimsete låtene blir til når han er ved godt mot og humør, mens de personlige og mørkere låtene blir til når han er deprimert eller trist. Paralytic Stalks har en god del av disse mørke låtene, men det blir ikke klart før man hører på tekstene; musikken er nesten uansett upbeat og teatralsk. Dour Percentage er en av disse personlige låtene, den fortsetter i samme spor som Spiteful Intervention med falsettharmonier og funky komp. Barnes har forklart låttittelen som et brudd med en god venn: “You still love each other and care for each other, but for whatever reason, you can't be around each other anymore. I started to think of it as that's the percentage of positivity, the dour percentage."
Skiva inneholder også noen mer dempede låter enn man kanskje forbinder med Of Montreal, slik som Malefic Dowery, en nedtonet ballade med nydelig piano, vakre harmonier og karibiske rytmer som henleder tankene et helt annet sted enn det meste andre på dette albumet. Likevel passer den godt inn og gir en lite pusterom i den abstrakte labyrinten resten av albumet tilbyr.
En annen godbit er nydelige Wintered Depbts en temmelig psykedelisk låt, med 60-talls harmonier, honky tonk-piano og Of Montreals egne evne til å likevel få det hele til å henge sammen og virke logisk. Det hele er som en storfilms soundtrack klemt inn på 7:38 minutter. Derfor blir overgangen til skivas definitive lavmål så meget større. “Låta” Exorcismic Breeding Knife er et mareritt av dimensjoner og det mest imponerende ved den er at de har klart å lage en låt som er enda mer ubehagelig enn det låttittelen skulle tilsi. Hva i all verden dette kuttet gjør på skiva er en gåte (som så mye annet dette bandet gjør), men det er en låt som man – om man ikke fjerner den fra mp3-spilleren totalt – rett og slett skipper for å få slippe å høre. Den trekker skiva voldsomt ned, hvilket er veldig synd med en ellers så flott plate.
Til gjengjeld blir avslutningslåta Authentic Pyrrhic Remission så meget bedre, tilbake er de fengende rytmene, morsomme melodisprangene og den lekende vokalen. Det er ikke skivas sterkeste spor, men definitivt den lystigste og letteste, og føyer seg pent inn i Of Montreal-tradisjonen. Men Of Montreal ville ikke vært Of Montreal om de ikke hadde tvistet denne litt også, så etter et støyende atonalt mellomspill midt i låta (som er over 13 minutter lang), ender det hele med en vakker akkustisk ballade med nesten bare piano som komp. En schizofren låt, og et godt valg for å stenge den svimlende karusellen denne skiva er.
