The Megaphonic Thrift - The Megaphonic Thrift
Støyende pop som funker delvis
The Megaphonic Thrift er ute med sin nye plate, som i all enkelthets skyld er selvtitulert. Hvorfor gjøre det avansert, når man kan gjøre det enkelt? Sist gang de slapp ny musikk var Sonic Youth et navn som ble nevnt av alle for å beskrive hva det hørtes ut som. Det legendariske bandets navn dukker opp denne gangen også, for ja, det er elementer her som minner om noen av indierockens gudfedre (og gudmor). Men der Sonic Youth arvet veldig mye fra punken og lå i et slags mellomland mellom punken som var forbi sin storhetstid, rent kommersielt, og den kommende alternative rocken, er The Megaphonic Thrift mye mer poporienterte i uttrykket sitt. Dette er mye nærmere våre egne rockehelter, og evige aktuelle, Motorpsycho. Bak de støyende gitarene, i reneste My Bloody Valentine-stil, ligger det melodier som er skjøre og enkle som klassisk amerikansk poprock. Bare hør på den nedtrippede I Want You to Know. Er det Velvet Underground? Nå er ikke Richard Myklebust og Linn Frøkedal noen Lou Reed og Nico, men som vokalpar er de fine å høre på. De løfter rett og slett hverandre opp, og er bedre å høre på sammen enn hver for seg.
Det The Megaphonic Thrift sliter litt med er å holde på interessen min. Noen av låtene flyter forbi nesten uten at jeg enser dem. De blir litt for anonyme, rett og slett. Kill, Breath and Frown, derimot, er en kjempelåt, med sitt lange drone/støye-parti, og med gitarsoloen som avslutter den. Påfølgende The Guillotine er platas klareste Sonic Youth-link, men det funker bare sånn passe i mine ører. Litt for lite insisterende, rett og slett. Litt for lite trøkk i trynet, litt for lite punk. Man kan altså bli for pen for punk...
Men dette er for all del en bra plate. De treffer meg langt bedre enn de bandene de kom fra (kanskje med unntak av Stereo 21, som er en oversett perle). Enkelte av låtene er veldig bra, mens andre er tilsvarende uniteressante. Gode låtsnekkere, med teft for gode melodier. Det er bare det at de de høres ut som gjør dette bedre. Hvorfor skal jeg høre på The Megaphonic Thrift da?
The Megaphonic Thrift på Soundcloud.
Det The Megaphonic Thrift sliter litt med er å holde på interessen min. Noen av låtene flyter forbi nesten uten at jeg enser dem. De blir litt for anonyme, rett og slett. Kill, Breath and Frown, derimot, er en kjempelåt, med sitt lange drone/støye-parti, og med gitarsoloen som avslutter den. Påfølgende The Guillotine er platas klareste Sonic Youth-link, men det funker bare sånn passe i mine ører. Litt for lite insisterende, rett og slett. Litt for lite trøkk i trynet, litt for lite punk. Man kan altså bli for pen for punk...
Men dette er for all del en bra plate. De treffer meg langt bedre enn de bandene de kom fra (kanskje med unntak av Stereo 21, som er en oversett perle). Enkelte av låtene er veldig bra, mens andre er tilsvarende uniteressante. Gode låtsnekkere, med teft for gode melodier. Det er bare det at de de høres ut som gjør dette bedre. Hvorfor skal jeg høre på The Megaphonic Thrift da?
The Megaphonic Thrift på Soundcloud.
FLERE ANMELDELSER
Paul McCartney & Wings - One Hand Clapping
Paul McCartney og Wings byr på en liten skattekiste med nye og gamle låter i den kinoaktuelle dokumentarfilmen "One Hand Clapping". >>
David Gilmour - Luck and Strange
Nei, David, dette er ikke det beste du har gjort siden The Dark Side of the Moon. >>