Lanegan har samlet en del gode låter på albumet Blues Funeral, men det er et par som ikke rekker helt opp. Blant de mindre heldige låtene, finner vi Harborview Hospital, som er på nippet til å bli litt langkjedelig. Jeg skjønner hvor han vil, men jeg savner et høydepunkt, og konkluderer med at det egentlig aldri kommer noe nytt i løpet av de fire og et halvt minuttene. Gray Goes Black er igjen en av låtene med litt høyere kvalitet. Ved å gi det instrumentale litt mer plass vinner den litt flere poeng, da mange av de andre sangene i stor grad er basert på synth og elektronikk.
Det er også to sjangre som går igjen på skiva: smådyster rock og synth-pop. Det er alltid spennende når en artist krysser sjangre, da det kan gå begge veier. I Ode To Sad Disco er det en spennende krysning. Med Lanegans stemme og et komp som i stor grad er elektronisk, er det en interessant låt med flere elementer å følge med på i løpet av de seks minuttene. Stemmen gir meg forøvrig assosiasjoner til Chris Cornell, noe som jo ikke er så dumt. En annen låt er Quiver Syndrome, som igjen er noe ganske annet. Nok en gang flytter han fokuset over på typiske band- instrumenter, og vi blir dratt litt tilbake til kritikerroste Bubblegum fra 2004.
Ettersom Lanegan faktisk har en bakgrunn i nittitallets grunge-scene, og har beveget seg videre i rock-sjangeren, er det naturlig å ville plassere han i den sjangeren i dag. Det kan man også gjøre, men det er verdt å bemerke seg at han har gått enda et steg videre. Det som går igjen i låtene er de poetiske tekstene og Lanegans karakteristiske stemme. Utenom dette er det store sprang mellom band og elektronikk. Med det følger en risiko for at albumet ikke blir helt gjennomført, og den røde tråden er ikke alltid like tydelig. Men den er der, og albumet er bra.
Mark Lanegan Band kommer til Tromsø 24. Februar og Rockefeller 25.
Mark Lanegan Band på Facebook
