Bob Dylan startet det. Nei, ikke Rocketeksten Som Poesi (joda, han startet det og, men det er ikke det det skal handle om her). Bob Dylan startet bølgen av bokser og reutgivelser med uutgitte låter og alternative versjoner. Først, som en forsmak nærmest, kom Biograph-boksen i 1985, hvor vi for første gang fikk høre perler som Percy’s song, den akkustiske liveversjonen av Visions of Johanna og Up to me. Så kom The Bootleg Series Vol. 1-3 (Rare & Unreleased) 1961-1991 i 1991. Bootleg Series var en åpenbaring: tre fulle cd’er stappet med til da ukjente klassikere, hvorav èn av dem, Blind Willie McTell, var en fullgod contender til tittelen Tidenes Beste Bob Dylan-låt. I tillegg fikk man fantastiske, alternative versjoner av blant andre Like a Rolling Stone (i valsetakt), Idiot Wind (sår og akkustisk) og Every Grain of Sand (med en hund som bjeffet i bakgrunnen). Det var svimlende, og skapte klondykeaktige forventninger i oss (det følgende kan man forestille seg sagt med stemmeskriftestemme): ”Tenk når Beatles-boksen kommer! Og Stones! Og Bruce Springsteen! Og U2! Og R.E.M! Og…! Og…! Og…!”.

Vel, i løpet at de 20+ årene som er gått siden Bootleg Series Vol. 1-3 har mange av disse boksene/reutgivelsene kommet, og realitetene har vært nedslående. De skjulte skattene er few and far between. Det finnes ingen Beatles-, Stones-, Springsteen-, U2- eller R.E.M.- (eller The Band- eller David Bowie- eller Nirvana- eller … (fyll inn det som passer))-ekvivalent til Blind Willie McTell. Det finnes knapt èn uutgitt låt som absolutt burde vært inkludert på originalutgivelsene. Rekk opp hånden, alle dere som har hørt de tre Anthology-cd’ene til Beatles mer enn èn gang. Nettopp.

Nå er det altså The Doors’ avskjedsplate fra 1971 som blir reutgitt. L.A. Woman [40th Anniversary Edition] består av originalplaten i remastret utgave, pluss en ekstra cd med sju alternative versjoner og to tidligere uutgitte spor. (Denne utgivelsen må for øvrig ikke forveksles med L.A. Woman [40th Anniversary Mixes], som kom (til 36års jubileet?) i 2007 og var en ny stereomix av platen).

Bluesbaserte L.A. Woman var en return-to-form for The Doors etter etpar-tre år mer preget av skandaler og eskalerende alkoholisme enn god musikk. Den inneholder minst to av bandets klassikere – tittellåten og avslutningssporet Rider on the storm - og blir av mange regner som den beste Doors-platen. Så kan man selvfølgelig diskutere hvor relevant The Doors oppleves i dag. De er kanskje, som Janis Joplin (og Beatles?), fanget i 60-tallet på et vis; de oppleves ikke tidløse på samme måte som Dylan, Stones, Velvet Underground eller The Who. Men sånt kan jo endre seg. L.A. Woman er uansett en klassiker, en del av rockens kanon.

Men hva skal vi med L.A. Woman [40th Anniversary Edition]? Ja, hva skal vi med den? Remastringen er sikkert vel og bra, men la oss si at stereoanlegget ditt er Spotify, en mini-pc, en minijack-til-phono ledning av billigste sort, kjøpt på Clas Ohlson for syv år siden, en Fisher-forsterker og etpar Fisher-høytalere fra 1989, hvor et-eller-annet er ødelagt, slik at du må ha balansen nesten helt til venstre for å få riktig stereobilde – da har kanskje ikke mastringen så mye å si? De alternative versjonene er verdiløse så fremt du ikke har et udekket behov for å høre The Doors spille feil. Verdiøse er også de to uutgitte låtene (”låtene”), bluesjammene She smells so nice og Rock me.

Det er egentlig bare to (overlappende?) grupper mennesker som har interesse av L.A. Woman [40th Anniversary Edition]: de med fete stereoanlegg og de som føler at de må ha absolutt alt The Doors har utgitt. Eller for å si det med et lite rim: L.A. Woman [40th Anniversary Edition] er for komplettister og lydfetisjister. Vi andre klarer oss godt med originalen.




Stor artikkel om L.A. Woman fra avisen L.A. Weekly
Den originale anmeldelsen av L.A. Woman i Rolling Stone Magazine