Åpningssporet Distant Neighbourhood er albumets mest fyldige, med en stadionrock-aktig gitarintro og et fint driv låta igjennom. Deretter følger Chair, tidligere utgitt på EP-en med samme navn. En finfin og fengende poplåt hvor gitarene veksler mellom det forsiktige og det storslåtte, noe som gir en god dynamikk. Foreløpig virker det hele meget lovende, og Cool Like Kurt, Swoon og Homework er også gode poplåter.
Etter hvert dabber det imidlertid av. Dessverre. Flere av låtene mangler nerve, og selv om spor som Visions, With The World At My Feet, Locked Up og Seraphine slettes ikke er dårlige, er de heller ikke særlig spennende. Med to unntak er siste halvdel av Lights Out en heller tam affære. De to unntakene heter Summer Cold og Pi, og er to fine, neddempede låter. Spesielt sistnevnte, som er albumets siste spor, makter å gjenoppta lytterens interesse etter noen heller middelmådige spor.
Til slutt blir likevel Big Deals store ankepunkt at musikken deres, totalt sett, ikke makter å gjøre særlig inntrykk. Selv om Lights Out er et jevnt over vellaget album, selv om Costelloe har en fin stemme, selv om produksjonen er delikat og melodiene slett ikke er verst, blir det hele sjelden mer enn sånn passe fint. Et adjektiv som behagelig er fristende å bruke, og gudene skal vite at det finnes mye popmusikk der ute som fortjener langt mer euforiske beskrivelser enn det. Lights Out er ei plate som gjerne kan surre og gå i bakgrunnen for stemningens skyld, det er ei plate som passer perfekt til å skape koselig stemning på café eller hjemme i stua. Men da må det også sies at sånne plater finnes det ufattelig mange av fra før.
