Racing Heart er prosjektet til nordmannen Mathias Tjønn, som etter noen år på musikkskole i Boston har bosatt seg i Brooklyn, New York for å gjøre karriere. Med seg har han et band, blåserrekka til Sufjan Stevens og en klassisk tilnærming til poppen – To Walk Beside That Ghost er fyllt opp med strykere, blåsere, vokalharmonier, vemodige arrangementer, såre tekster og bittersøte stemninger. Det hele er pent og rent og harmonisk og behagelig, men dessverre også fryktelig kjedelig. To Walk Beside That Ghost makter aldri å engasjere særlig, og dette er platas store svakhet.

Singelen Emma er absolutt en god poplåt. Den skiller seg dessuten ut ved å være forfriskende annerledes – her får vi servert en litt kjølig, elektronisk låt som har mer originalitet enn resten av albumet tilsammen. Åpningslåta That Pretty Mistake er også ganske fin, med et bra driv og en god melodi. Det samme kan til en viss grad sies om Turn Around. Resten av sangene konkurrerer om å være den mest intetsigende på plata, en utmerkelse som med knapp margin går til avslutningssporet Flashing Lights, en låt nesten fullstendig blottet for nerve, som aldri burde nådd lenger enn papirkurven i studio.

Tjønn befinner seg i den store gruppen vokalister som gir klare assosiasjoner til Thom Yorke. Problemet er bare at han – som de fleste andre i denne kategorien – mangler den nerven og trøkken Radiohead-vokalisten innehar. Tjønn synger stort sett forsiktig og sårt, og da høres det pent, men litt kjedelig ut. Når han en sjelden gang trøkker litt til, blir det mest masende og slitsomt, som i avslutningen av låta The War. At Tjønns vokalprestasjoner ikke er overveldende, er ikke et stort problem i seg selv. Men når alle enkeltbestandene av musikken – vokalen, melodiene, arrangementene, stemningen, nerven – er såpass midt på treet, blir det liksom enda mer tydelig at heller ikke dette aspektet av Racing Hearts musikk makter å løfte kvaliteten noe særlig.

Virkelig god popmusikk blir bedre og bedre for hver gjennomlytting, den avslører stadig nye lag av musikken. Virkelig god popmusikk modnes, som en ost, eller en vin. To Walk Beside That Ghost har dessverre den motsatte effekten. Den høres både flott og spennende ut ved første gjennomlytting, men derfra avsløres den mer og mer for hver gang man lytter til den. Til slutt fremstår den som et stykke musikk som er fint på overflaten men nesten helt tomt under.

Racing Heart har med sitt debutalbum plassert seg med begge beina langt ute i middelmådighetens sump. Hvorvidt de klarer å karre seg ut av den til neste plate gjenstår å se.