Nicke Andersson har blitt et kjent og kjært navn for de fleste rockere her oppe i nord. Med band som The Hellacopters, The Solution,Entombed, Death Breath og nå om dagen; Imperial State Electric på samvittigheten er det liten tvil om at det svenske vidunderbarnet kan sine saker. ”Pop War” er bandets andre fullengder, (”In Concert” hadde bare seks låter og tells IKKE som en fullengder i mine papirer)og de kjører på med samme oppskrift. Det vil si som en nedtona forlengelse av det Hellacopters holdt på med mot slutten. Det er tradisjonell rock, tungt inspirert av de tøffe amerikanske rockebanda på slutten av 60 og begynnelsen av 70-tallet. Og denne skiva faller naturlig inn i kronologien, det vil si enda et hakk mere gubbete enn sist. Nå syns jeg personlig at gubberock kan være fett som smør, men nå begynner Nicke virkelig å nærme seg pensjonistalder skal man dømme etter denne utgivelsen her.

Et analogt og ærlig lydbilde har blitt et varemerke for Nickes div konstellasjoner og er selvsagt på plass her og. Litt mere kassegitar og litt mere tangenter enn sist, men den største forskjellen ligger i tempoet. Her pitcher vi ned og lar trommisen kose seg avgårde. Det funker til en viss grad, men etter noen låter melder behovet for forandring seg. Det at låtene også er rimelig like hjelper ikke på. Riffa og vokalmelodiene er gode nok, han har jo tross alt en egen evne for slikt. På den annen side virker det som idèene bærer samme vintage-preg som lydbildet, dvs vi har hørt det før, og vi har egentlig hørt det nok.

Det jeg prøver å si her da, er at plata har grei nok kvalitet. Og er du en altetende gubberocker så går dette her rett hjem. Låta ”Sheltered In The Sand” er et godt eksempel. En hyggelig liten rockelåt med gode melodier og alt. Men etter er par høringer er man lei, og det er ikke godt nok når man vet hva som bor i fyren. Siste låta ”Enough To Break Your Heart” er skivas største høydepunkt. Her driver det avgårde på tilfredsstillende måte og halvveis ut i den nesten syv minutter lange låta sniker det seg strykere inn i lydbildet som bare forsterkes utover. Et heftig parti som beveger seg godt over i det psykedeliske og ikke minst, det funker som faen. (Jeg ser nå at den låta er tatt bort fra skiva som ligger på Spotify her til lands. Sorry der gitt.) Konklusjonen blir at om du er blodfan så digger du selvsagt dette. Hvis ikke kan du heller høre på Hellacopters.





Pop War på Spotify