Siden da har de blitt signet på kred-labelet Matador, og nylig booket til Øyafestivalen. Det sier litt om hvor skapet nå står. Derfor er det heller ikke overraskende at Zoo har tatt en annen retning enn deres tidligere plater, men at det skulle gå den retningen her kom litt bardust på, må jeg innrømme. Borte er hardcoren, som i stedet er blitt bytta ut med garage rock og tidlig punk og proto-punk. Originaliteten er som blåst vekk, og tilbake sitter vi med en konform dose gitarrock. Hva skjedde?!
Ceremony skal ha for at de ikke sitter stille. De vil utvikle seg som band og utforske nye stier. Men da synes jeg det er litt merkelig at de velger å utforske de stiene som har vært ferdig nedtråkka i lange tider. Det virker ei heller som om de synes det er sykt fett sjøl. Inntrykket jeg får gjennom høyttalerne mine er at det er et band som går litt på halv maskin. Dét er en tydelig forskjell fra de tidligere platene. Ikke alle forandringer er til de bedre.
Med den nye plata har bandet forsøkt å uttrykke hvordan det er å være menneske i en overfylt verden. Tittelen spiller på at vi lever i en verden hvor alt er strukturert for oss mennesker, på samme måte som for dyr i en zoologisk hage. Skiva starter lovende med introen på Hysteria. Man hører at det er annerledes, men det høres likevel lovende ut. Litt sånn hytte-med-neven-og-skrike-i-kor-punk. Men så stopper det liksom bare opp. I stedet for å løfte seg et par hakk etter introen, justerer låta seg heller litt ned. Og derfra er tonen på Zoo satt, og jeg må bare innfinne meg at vi har vokst i litt forskjellige retninger, Ceremony og jeg. På den forrige platas førstespor skrek vokalist Ross Farrar at han var ”sick of Black Flag, sick of Cro-Mags”. Med den nye plata i hendene gir det veldig mye mer mening. Black Flag er bytta ut med The Stooges, Cro-Mags har blitt erstatta med The Hives. Spesielt The Stooges er en referanse som for meg ligger tjukt på denne plata. Community Service, platas nest siste spor er da også fryktelig lik Iggy Pops Lust For Life.
Etter at den første overraskelsen, og skuffelsen, har lagt seg, så jobber Zoo seg sakte litt nærmere meg. Det er ikke det at den er veldig dårlig. Men den forblir litt uinspirert og uinteressant. Det er kun én låt som er skikkelig bra, og det er Ordinary People. Den bringer litt ekstra til bordet i form av mer energi enn resten av plata klarer å fremdrive, og er nærmere det punkbandet Ceremony i mine ører burde være. På den låter de spennende, de låter hardt og de låter friskt, mens på resten av plata forblir de ”ordinary people, doing ordinary things.”. Ta Quarentine som et eksempel: En traust garage rock-låt i lett trav-tempo. Hadde jeg hørt på skiva på CD eller som stream så ville jeg skippa til neste låt, men på LP blir den prosessen litt mer tungvinn.
Men en ting som er viktig å nevne er at jeg garantert er prega av hvordan Ceremony var før når jeg hører på denne skiva. Jeg klarer ikke helt å lytte til den med et åpent sinn, noe jeg ville ha gjort om det var et ukjent band jeg hørte på. Jeg hadde kanskje elska plata? Slettes ikke usannsynlig. Eller jo... Sett i et Ceremony-historisk lys, derimot, er ikke denne plata veldig tilfredsstillende. Men det blir nok gøy på Øyafestivalen likevel.
Ceremony på nett.
