Albumet åpner i velkjent terreng med tittellåten Prisoner, hvor støyete gitarer, synther og aggressive trommer presenterer lytteren for de alternative elementene i musikken, mens vokalist og frontfigur Hayley Mary presenterer en for pop-elementene. Mary har en stor stemme, og måten hun bruker denne til å utforske ulike stemningsleier på, fra det sarte til det intense, er en viktig del av musikken. Bandet har likheter med The Yeah Yeah Yeahs, Florence + The Machine og Kate Bush, og låter til tider fengende, storslått og spennende, men de sliter med å variere sangene gjennom et helt album. Et annet problem de står ovenfor er at det interessante spennet mellom det alternative og det kommersielle noen ganger blir for stort, og da faller både musikken og den som lytter ned mellom to stoler. Musikerne er veldig dyktige der de fyller opp lydbildet til randen med støy og presser på med uventede rytmebrudd, men man blir til tider sittende å irritere seg over hvor ofte de egentlig skal drukne et godt refreng eller forbigå et klimaks i stillhet. Om noen av sangene på albumet hadde vært mer dempet og sparsommelig arrangert ville det ha hjulpet på helheten betraktelig, for mange av sangene, som for eksempel Endless Summer, Lost Highway, Rosebud, og Catch Me, er virkelig gode.
Fallhøyden er ofte stor når et band som har bemerket seg med enkeltlåter og kortere utgivelser skal overføre denne suksessen til en fullengder, og debutalbumet Prisoner viser akkurat hvor vanskelig denne overgangen kan være. The Jezabels presenterer en rekke sanger som er fullt på høyde med det de har gjort tidligere, og om man er litt taktisk og heller lytter i mindre doser, så vil de også her begeistre med sin intense pop-rock.
