Og starten på albumet lover godt. Tittellåta lever opp til forventningene med tilsvarende boblende glede som Vart Jag Mig I Världen Vänder. Man kan nesten tilgi autotune-aktige effekter, og døde partier i midten for når de setter igang det velkjente spetakkelet i refrengene så er det så veldig riktig. Låta Svalkar Vinden er et av albumets absolutte høydepunkt, melodisk, catchy og allsangvennlig til tusen. Det er en komplett låt som føles mer ferdig enn store deler av albumet som gjerne henger litt på halv fem. Herfra går det nemlig dessverre en bratt kurve nedover. Låter som Ledig og Mörkt Kallt Ljus føles mer som fyllstoff for å få gitt ut skiva tidsnok heller enn gjennomtenkte låter. Snodige Trumma Trumma retter opp inntrykket litt midtveis på skiva, den kan til tider nesten minne bittelitt om Ariel Pink's Haunted Graffiti og er meget dansevennlig.
Ett av problemene til kollektivet er at så mange medlemmer nødvendigvis vil bringe veldig mange forskjellige elementer til bordet, ogg ikke alltid passer alle elementene like godt sammen. Spesielt ikke når de gjerne dukker opp i samme låt. De har da også uttalt at et felles musikalsk ståsted ikke var utgangspunktet for bandet, og dette gjør seg litt for tydelig litt for ofte. Låta Indie Train er et eksempel på dette. Ikke en dårlig låt i seg selv, men som tittelen antyder er den indie, totalt uten noen rød tråd til resten av materialet, og hva den gjør på denne skiva er en gåte. Men også låter som Detta Har Hänt prøver uten hell å kombinere litt for mange elementer, og den står igjen som en låt uten identitet og uten noe å bite seg fast i.
Det selvsagte høydepunktet på albumet er Vart Jag Mig I Världen Vänder som har klart å kombinere alle de forskjellige elementene og kvalitetene til kollektivet på en utmerket måte og som står frem som en av vinterens aller mest fengende og smittende poplåter. Who's The Girl minner derimot mer om 90-tallets Eiffel 65 (Blue Da Ba Dee) enn om de sprudlende sydlandske rytmene og det noe mer organiske soundet som bandet definitivt gjør best og har sine sterkeste kvaliteter i. Synd, for det trekker kvaliteten på skiva veldig ned.
Låta Flyga retter opp inntrykket noe med sin “Björnstammske” rytmefest, og selv om den ikke når helt opp til topplåtene på albumet skulle man ønske de kunne holde litt nærmere denne oppskriften på større deler av skiva. Sistelåta Iris beveger seg også litt bort fra den eksplosive følelsen mange av de andre låtene har, men her i mye mer suksessfull stil. Med kun vokal og akustisk gitar er den en overraskende myk og vakker slutt på energiutblåsningen resten av skiva byr på. En fin avslutning på et album som er like variert i kvalitet som den er i sjangre og elementer, og man får håpe bandet “finner seg selv” litt mer til neste eventuelle album.
