The Men er et meget interessant band, og Open Your Heart er en ditto plate. Måten de klarer å fremstå som noe helt vitalt og egenartet på samme tid som de forsyner seg grovt fra punkhistorien er intet mindre enn imponerende. I bunnen ligger en åpenbar inspirasjon fra 80-tallets SST, og det er slett ikke et ueffent utgangspunkt. Med selverklært inspirasjon fra både Big Star og Bob Dylan også, så forstår man at dette fort kan bli artige greier.
Det første som møter deg på skiva er den Death-aktige (Detroit-bandet) Turn It Around. En kjapp låt med soleklare proto-punk-vibber. Det som er gøy med Open Your Heart er at uansett hva eller hvem The Men høres ut som, så låter det friskt. The Men har blitt kalt Thurston Moore & the E-Street Band i flere anmeldelser, og det kan jeg for så vidt forstå. Spesielt Thurston Moore-referansen er tydelig, for flere låter her kunne fort vært Sonic Youth-låter. The Men deler også nevnte bands evne og vilje til å gå utenfor punkens rigide regler. Her er det ikke bare tre grep og sannheten, men også lange instrumentalpartier og pene vokalharmonier i samspill med mer hissig stemmebruk. Enkelte låter klokker faktisk inn på både fem, seks og sju minutter. Spesielt disse partiene kan minne mye om en annen kruttsterk plate fra fjoåret, David Comes To Life av Fucked Up. Hør for eksempel på Oscillation og fortell meg om den ikke hadde passet perfekt på den skiva. Tittelsporet minner meg enormt om Buzzcocks’ evige hit Ever Fallen In Love (With Someone You Shouldn’t’ve).
Det blir mange referanser til andre band og plater, men det blir vanskelig å unngå når The Men leker seg sånn med punkkanonen som de gjør. Men som allerede nevnt klarer de fremstå som seg sjøl i referanseleken, uansett hvem de bryner seg på. De ble sammen med Ceremony trukket fram som punkens redningsmenn etter deres forrige plater, men der Ceremony ikke leverte i det hele tatt på sin ferske plate, har The Men gjort seg fortjent til merkelappen, sjøl om sjangeren aldri har hatt behov for noen redningsmenn i mine øyne. Det overrasker meg ikke om også årets plate fra dem havner på noen årsbestelister når 2012 skal oppsummeres. Legg forresten også merke til den lekre omslagsestetikken på plata, en estetikk som går igjen på alle utgivelsene til labelet Sacred Bones.
The Men på nett.
