Et problem er at låtene er ganske like. Foruten det at de stort sett handler om lengsler, følelser og kjærlighet (litt som i romantikken, dette), likner de mistenkelig mye på hverandre. Dette er jo et popalbum bestående av kjærlighetsballader, og nesten bare det. Noen av dem bedre enn andre, men stort sett er dette et lite spennende album.
Problemet ligger heller ikke nødvendigvis i kvaliteten på låtene. Fire & Soul, Schitzophrenic Playboy og Astral Projections er alle greie låter, og de hadde gjort seg ganske bra på et album der noen av de andre låtene hadde vært byttet ut. Raining in my heart er heller ikke så dum, den er et eksempel på at bruk av andre instrumenter enn typiske bandinstrumenter kan løfte musikken.
Noen av låtene på dette albumet er også litt for lange, det er en grense for hvor mange minutter du vil høre om savn og mislykket kjærlighet. Ikke bare i tekstene, men i selve musikken. Det hadde gjort seg med en låt med mer tempo og en muntrere stemning. Dolores O’Riordan synger ”You make me feel so good” på låta So Good (hun synger heller ikke så mye annet enn dette gjennom hele sangen), men det høres ikke ut som hun føler seg så bra. Låta er i utgangspunktet ganske fin, men der innholdet egentlig er positivt ladet, formidles det som om det er trist. Her kunne det med fordel blitt lagt til en muntrere tone og et raskere tempo, slik at det hadde blitt litt større variasjon i et ellers ganske ensformig album.
Ellers skal The Cranberries ha pluss for at de er ålreite musikere. O’Riordan har en fin stemme, og de er fortsatt samspilte etter en lang pause. Albumet hadde derfor forutsetninger til å bli ganske bra, men bandet rekker dessverre ikke helt opp.
The Cranberries på Facebook
The Cranberries på Myspace
