Den rutinerte og aktive Paul Weller er ute med sitt 11. studioalbum. Sonik Kicks viderefører stilen fra den britiske artistens forrige utgivelse, Wake Up The Nation, fra 2010. Det er leken og kraftfull poprock med innspill av elektro-psykedelia, men Weller er ikke like angrepslysten som han var på forgjengeren. Den politiske bevisstheten, raseriet over tilstanden i samfunnet, som Weller ga uttrykk for på Wake Up The Nation er ikke like eksplisitt på Sonik Kicks. Verken England eller verden for øvrig kan sies å være på bedringens vei siden Weller for et par år siden ga sitt bidrag til å vekke nasjonen og dens innbyggere. Men så kan man heller ikke forlange at Weller skal rette pekefinger hver gang han lanserer album.

På Sonik Kicks har Weller laget flere låter som ser innover og tilbake, som handler mer om individuelle levde liv enn kollektive utfordringer. Uansett hva Weller velger å fokusere på, så er det ingen tvil om at han er en dyktig låtskriver (med god hjelp av produsent og medforfatter Simon Dine). Weller lager fengende låter med interessante strukturer, partier og oppbygning. I takt med alderen har han også fått smaken på programmering og loops. Han har fått det for seg at låtene trenger masse effekter, sånn liksom for å gjøre dem mer spennende, løfte dem fra den grunnleggende montasjen. Strengt tatt er ikke det nødvendig. For Wellers låter er gode nok i seg selv. Personlig synes jeg de mister noe gjennom hans sug etter å eksperimentere. Gitar, trommer, bass og tangenter holder i massevis. Effekt-trangen kan fort bli mer forstyrrende enn forførende.

Ser man bort fra disse "forstyrrelsene", har Sonik Kicks flere knallåter å fordype seg i. Åpningen Green har et sabla godt driv, hvor Weller pøser ut ord og korte setninger, ikke ulik Mark E. Smith og The Fall. Den samme dreisen opprettholdes i The Attic, men har en mer melodiøs vokal fra Wellers side. Kling I Klang har en galopperende Balkan-beat, mens By The Waters er en nydelig akustisk låt med strykepartier som antyder hvor mye Weller har inspirert Noel Gallagher og vice versa.

I The Dangerous Age synger Weller om å innse realitene, men ikke nødvendigvis godta dem. Livet har gått sin gang, mye er tapt, men der eksisterer et begjær for fart og spenning, for den yngre kvinnen. Hun på kontoret. I den reggae-aktige Study In Blue får Weller vokalselskap av sin, ja, yngre kone. En smule paradoksalt er det kanskje å fremheve denne låta som albumets beste når man snakker om ´The Mod-fathers´ prestasjoner, men det får så være. For dette er en jævlig fet låt som drives fremover av et catchy basspill, som utover i låta trer mer og mer frem i lydbildet. Weller er tilbake i mod-modus i When Your Garden´s Overgrown og Awake The Lake (video under). Dette er kvalitet i beste Weller-stil og minner om hvorfor mod-høvdingen opprettholder statusen i det britiske musikkmiljøet. På albumet bidrar da også aspirantene hans, blant annet Noel Gallagher (Oasis), Graham Coxon (Blur) og Steve Cradock (Ocean Colour Scene).

Weller er produktiv, kreativ og full av engasjement. Sonik Kicks føyer seg inn i rekken som nok en solid utgivelse fra den velkledde musikeren. Så får man heller leve med en loop her og en loop der.









Mer om Weller her.